–Jeg har ikke rukket å finlese detaljene i tilbudet, men allerede nå ser jeg at det er stor avstand mellom Bondelagets krav og statens tilbud, sa Marit Haugen tidlig etter at staten la frem sitt tilbud i jordbruksforhandlingene. –Jeg har vært krystallklar på at situasjonen er utfordrende for norsk melkeproduksjon, og forventer at staten har mye å gå på i forhandlingene. For dette er rett og slett ikke godt nok, sier Marit.
Alvorlig situasjon for melkebesetninger i alle størrelser
Styrelederen trekker frem at landet er avhengig av melkeproduksjonen, selve bærebjelken i norsk landbruk.
–I ei uforutsigbar tid har FNs oppfordring om at hvert enkelt land må produsere mest mulig mat til egen befolkning aldri vært viktigere.
Situasjonen er alvorlig for melkebesetninger av alle størrelser, både små, middels og store. Jeg er bekymret for at statens tilbud er for svakt for oss alle, men særlig for de som henter en forholdsmessig større andel av sitt økonomiske resultat i markedet. Kostnadene i norsk melkeproduksjon har over år løpt fra den generelle prisutviklingen i samfunnet, og det er ikke mulig å hente disse inn igjen i markedet alene. Derfor er det et stadig økende behov for mer budsjettmidler, og statens tilbud er rett og slett for lavt og upresist, sier Marit.
Økonomien i norsk melkeproduksjon er for dårlig - kvoteleiekostnader gjør vondt verre
Videre løfter hun fram utfordringene norsk melkeproduksjon har med 330 millioner i årlige kvoteleiekostnader.
– Jeg kan ikke se at staten tar stilling til dette og regner med at Bondelaget i forhandlingene fortsatt arbeider for større samsvar mellom det å eie kvote og selv produsere melk på denne. Økonomien i norsk melkeproduksjon er for dårlig og store årlige kvoteleiekostnader gjør vondt verre.
Jeg registrerer at staten vil utrede muligheten til å knytte klima- og miljøkrav til husdyrtilskuddene til storfe og småfe i framtida. Med nye krav følger nye kostnader, og jeg forutsetter at disse vil kompenseres fullt ut. Arbeidet med å gjøre norsk melkeproduksjon så sirkulær som mulig krever tid og penger. I TINE er bærekraft pensum og ikke valgfag, og vi betaler allerede merpris til bønder som dokumenterer gårdens klimagassutslipp og dyrenes velferd. Så stopper vi ikke der, og har allerede startet enn prosess for å se på hvordan vi kan utvide bærekraftstillegget vårt ytterligere. Målet er å bli enda bedre og belønne alt det gode arbeidet norske melkebønder gjennomfører. Da er det skuffende at staten ikke finner rom for Bondelagets foreslåtte dyrevelferdstilskudd, og at investeringsstøtten til modernisering av eksisterende fjøs og nybygging ikke løftes høyere. Jeg ønsker meg så mange bærekraftige norske melkebønder som mulig med videre, og helst flere og bedre enn i dag. Men dette lar seg ikke gjøre uten en betydelig bedring i både investerings- og driftsøkonomi, sier Marit.
Både Bondelaget og staten er tydelig på at melkeproduksjon er prioritert.
–Men vi trenger mer enn fagre ord. Norsk melkeproduksjon er avhengig av rask og faktisk bedring. Nå gjenstår det å se om forhandlingsresultatet står i stil. Tilbudet gjør ikke det, avslutter Marit.