Meny

Mineraler og behov til storfe

Tilskudd av mineraler skal bare gis for å dekke dyrets behov. Gis det mer er det bortkasta penger og kan i verste fall ha negative effekter.

De siste åra har en sett en stor pågang i salg av mineraltilskudd av forskjellig art, spesielt til melkeprodusenter. I mange tilfelle oppstår det tvil om det er riktig investering å kjøpe så mye ekstra tilskudd av vitaminer og mineraler som det blir gjort. Det kan bli store ekstra utgifter, og om dette ikke fører til bedre produksjon, bedre fruktbarhet eller bedre helse er det bortkasta ­penger. Om det suppleres for mye kan det gi negative effekter på dyra.

Rapport fra arbeidsgruppe

Det er nå laget et dokument omkring behovet for mineraler og vitaminer til storfe. Geit er også så vidt berørt. Arbeidsgruppa har bestått av: Ingunn Schei, Tine; Olav Østerås, Tine; Per Gillund, Geno; Tore Sivertsen, NMBU; Sindre Nelson, NMBU, Hege Gonsholt, Tine, Eirin Sannes, Tine, Erik Brodshaug, Tine og Kolbjørn Nybø, Tine. Arbeidet ble ferdigstilt i 2018.

Åpne hele rapporten her

Makro- og mikromineraler

Mineralene deles gjerne inn i makromineraler og mikromineraler, ut fra mengden som trengs i fôret. Makromineralene kalium (K), natrium (Na), kalsium (Ca), fosfor (P), magnesium (Mg), svovel (S) og klor (Cl) trengs i gram pr. kg tørrstoff, og finnes i ganske stor mengde i alle vev. Mikromineraler trengs bare i milligram pr. kg tørrstoff, og utgjør en svært liten del av kroppen. Men de er like essensielle; de fleste fordi de inngår i sentrale enzymer, som bidrar til stoffskifteprosessene i kroppen. Eksempler er jern (Fe), kopper (Cu), mangan (Mn), sink (Zn), kobolt (Co), jod (I), selen (Se) og molybden (Mo). Mikromineraler kalles også essensielle sporstoffer eller sporelementer. De mikromineralene det lettest blir mangel på hos storfe i Norge er Cu, Se og I. Alle mineraler kan også gi negative virkninger om de gis i for store doser. Dette er illustrert i figur 1.

Både for mye og for lite er uheldig

Figuren illustrer at det alltid finnes et optimalt nivå av vitaminer og mineraler i fôret (innenfor den grønne sonen i figuren). Har en lavere verdier enn ­optimalt vil en komme til den gule marginale sonen, der en er på grensa til mangel. Dette vil ikke alltid synes på dyret, men kan begynne å gi redusert produksjon eller fruktbarhet. Dersom en kommer enda lenger ned vil en få klar mangel, der dyret viser sterkere reduksjon i produksjonen og eventuelt utvikler synlige sjukdomstegn. På den motsatte siden ser vi at om en over­doserer med mineraler vil en komme inn i gul sone på høyre side, der det nærmer seg grensa til forgiftning. En kan også her ha redusert produksjon. Øker tilførselen enda mer vil en komme inn i den røde sonen til høyre der en har synlig forgiftning, så dyret utvikler mistrivsel, ubehag, sjukdom og eventuell død. Bredden på optimalnivået varierer mye fra mineral til mineral. For mange mikromineraler er det stor bredde, slik at det skal mye til å få forgiftning. For andre, og særlig for selen og jod, er det kortere avstand fra tilstrekkelig til giftig, slik at overdosering relativt lett kan gi forgiftning. Det samme prinsippet om at det kan bli både for lite og for mye gjelder også for vitaminer, men i varierende grad. I tillegg til faren for å gjøre direkte skade ved å gi for mye er det en klar økonomisk side. Tilskudd koster penger, og hvis dyra allerede har nok er det bortkastede penger å gi mer.

Figur 1. En prinsippskisse over optimalt nivå av mineraler, samt effekter av mangel eller overdosering.

Hvordan se om at en er utenfor den grønne sonen?

For å finne ut om en ligger innenfor eller utenfor den grønne sonen for mineralforsyning må en ta blodprøver eller annet relevant prøvemateriale av et tilstrekkelig antall dyr, og få dette analysert med riktig metode på et anerkjent laboratorium.

Mistanke om feil dosering av mineraler/vitaminer kan sees ved at det oppstår sjukdomstegn i besetningen som kan settes i forbindelse med mangel, eventuelt overdosering. Slik kan en få mistanke om at besetningen, eller grupper av dyr er utenfor den grønne sonen. Disse sjukdomstegnene vil variere fra mineral til mineral. Det kan dreie seg om økt forekomst av vanlige sjukdommer, nedsatt vekst og produksjon, nedsatt fruktbarhet eller direkte, typiske sjukdomstegn. Dette vil variere fra mineral til mineral. For å avklare om en ligger innenfor eller utenfor den grønne sonen må en ta blodprøver eller annet relevant prøvemateriale av et tilstrekkelig antall dyr, og få dette analysert med riktig metode på et anerkjent laboratorium. Slike analyser koster ofte ganske mye, men riktig brukt vil det fort lønne seg, fordi en kan rette inn fôring og tilskudd mye mer presist. I beste fall kan en spare store utgifter til unødvendig mineraltilskudd.

Når bør mineral-/vitaminstatus vurderes?

Før en går inn på vurdering av mineral og vitaminbalansen må en først sikre seg at det er tilstrekkelig energi og proteinforsyning. Videre må en sikre seg at det ikke er spesifikke infeksjonssjukdommer som er årsak til problemet. Disse årsakene er tross alt de vanligste. Når disse tilstandene er sjekket ut kan en vurdere å gå videre til mineraler og vitaminer.

Det er imidlertid noen praktiske situasjoner der det er spesielt viktig å tenke på behovet for mineral- og vitamin­tilførsel, fordi de erfaringsmessig kan øke risikoen for mangel eller ubalanse. Eksempler på dette:

  • Bruk av hjemmeavla fôr

  • Dyr som får lite kraftfôr

  • Alternative fôrmidler

  • Yngre dyr og dyr i sterk vekst

  • Dyr med høy ytelse

  • Spesielle perioder i laktasjonen (siste del før avsining, i sinperioden, og helt i første del av laktasjonen mer utsatt for skjev eller feil mineraltilførsel)

  • Økologisk (økologisk landbruk har noen krav til bruk av husdyrgjødsel, bruk av hjemmeavla økologisk fôr og gjødseltyper som kan føre til at en får mangel på en del mineraler og vitaminer)

  • Kjøttfe (mer bruk av beite, høyere andel hjemmeavla fôr, og det er generelt en mer ekstensiv drift)

  • Særskilte områder i landet.

Aktuelle makromineraler

Kalsium (Ca) og fosfor (P)

Ca og P er de to hovedmineralene i skjelettet. Tilstrekkelig inntak er derfor avgjørende for normal beinvekst hos ungdyr. Det må også være en riktig balanse mellom Ca og P. Ideelt bør Ca: P-forholdet være ca. 2:1 på vektbasis, og det bør ikke være mindre enn 1. For normal beindannelse trenger ungdyr også nok vitamin D. Vitaminet ­dannes delvis i huden, stimulert av sollyset. Vinterstid er det derfor særskilt viktig med nok vitamin D i fôret. De viktigste fôringsfaktorene som bidrar til slik svikt, er for høy kation-aniondifferanse (DCAD) i sintidsfôret, som oftest på grunn av for mye kalium, samt for dårlig forsyning av magnesium.

Magnesium (Mg)

Mangel på Mg i blodet kan føre til akutte kramper (graskrampe). Kroppen har ikke den samme muligheten til å mobilisere Mg fra knoklene som den har for Ca. Kua er derfor mer avhengig av jevn tilførsel av Mg. Opptaket av Mg fra vomma blir dessuten hemmet av mye kalium (K) i fôret, samt av høye proteinmengder og av lavt fiberinnhold. Alt dette er typisk for friskt, godt gjødsla gras om våren; derfor navnet graskrampe.

Natrium (Na)

Na-ionet er sentral elektrolytt i alle kroppsvæsker hos dyr, og planter inneholder gjerne mindre Na enn dyra trenger. Drøvtyggere trenger derfor jevnlig Na-tilskudd, i form av vanlig salt (NaCl).

Kalium (K)

K er også en sentral elektrolytt i alle kroppens celler, og et helt nødvendig mineral. Men i motsetning til Na er K et mineral det oftest er nok av i plantene. Spesielt gjelder det grasfôr og beitegras som er gjødslet med husdyrgjødsel, siden den inneholder mye K. I fôring av storfe er det derfor et vanligere problem med for mye K enn for lite. Mye K i fôret øker risikoen for graskrampe og annen Mg-mangel, og mye K i sintida øker DCAD i fôret og dermed risikoen for melkefeber.

Klor (Cl)

Cl-ionet er også sentralt i alle kroppsvæsker, og er den andre halvdelen av vanlig koksalt (NaCl). Det ser imidlertid ut til at det ikke like lett blir mangel på Cl som Na i husdyrfôr. Et høyere nivå av Cl vil imidlertid senke DCAD-tallet i fôret. Det er derfor aktuelt å gi mineraltilskudd med ekstra Cl-innhold i sintida, for å redusere risikoen for melkefeber ved kalving.

Svovel (S)

S er særlig viktig for normal proteinproduksjon i vomma, sammen med nitrogen. Under norske forhold blir det imidlertid vanligvis ikke mangel på S i fôret. For mye S kan også være negativt, blant annet for opptaket av kopper. Men også dette ser ut til å være et underordnet problem i Norge.

Mikromineraler

Kobber (Cu) og molybden (Mo)

Cu er et nødvendig mikromineral i alle celler, og Cu-mangel kan gi mange ulike effekter på husdyr: Avfarging av hårlaget, anemi (blodmangel), problemer med beinveksten, kronisk diaré, og generell utrivelighet. Slik sterk og tydelig Cu-mangel er ikke vanlig i Norge i dag. Men moderat Cu-mangel kan gi redusert tilvekst og ytelse, som redusert mjølkeproduksjon og dårligere vekst på unge dyr, uten andre tydelige tegn. En slik tilstand er naturlig nok vanskeligere å oppdage.

Opptaket av Cu fra fordøyelseskanalen hos drøvtyggere er sterkt påvirket av andre mineraler i fôret, særlig av mengden molybden (Mo). Denne avhengigheten er så sterk at Cu-for­syningen til dyra i praksis bestemmes av forholdet mellom Cu og Mo i fôret. Forhold på 5:1 – 10:1 på vektbasis er optimalt.

Selen (Se)

Se er en nødvendig del av flere ­enzymer. Noen av dem bidrar sammen med vitamin E til å beskytte cellemembraner, særlig i muskelceller. Sjukdomstegn opptrer derfor helst ved mangel både på Se og vitamin E. Se er også viktig i kroppens omsetning av jod. De vanligste Se-mangelsjukdommene hos storfe er ernæringsbetinget muskel­degenerasjon hos kalver og ungdyr, samt svakfødte kalver. Ungdyr med rask vekst, som hos kjøttfe, er særlig utsatt for muskeldegenerasjon. Se-mangel kan også gi svekket immunforsvar, og svært alvorlig ­mangel kan gi utrivelighet, produksjonssvikt og dårligere reproduksjon. Mangelen er aller størst i innlandet i Sør-Norge. Grovfôr og beiter på Vestlandet og langs kysten nordover har litt mer Se, fordi det tilføres fra havet med regn. Men ikke nok. Tilskudd trengs derfor over hele landet.

Vitamin E i grovfôr er avhengig av hvordan fôret er konservert (se av­snittet om vitamin E). Ved risiko for lave E-vitaminnivåer er det særlig nødvendig å sikre tilstrekkelig selentilskudd.

Måling av Se i plasma eller i helblod gir god informasjon om Se-status. Selen er samtidig det mest giftige av mikromineralene, så det er relativt liten avstand mellom tilstrekkelig og skadelig tilførsel. Overdosering kan føre til manglende vitalitet og bustete pels, senere til stiv gange, og i graverende tilfeller blindhet og død. Ved normal bruk av Se-tilskudd er risikoen liten, men overdoseringsuhell er vel kjent, også i Norge.

Jod (I)

Jod (I) inngår i hormonet tyroksin, som lages i skjoldbruskkjertelen foran på halsen. Tyroksin er nødvendig for ­normal vekst, energi- og proteinom­setning i kroppen, spesielt fosterutviklingen. Hos drøvtyggere gir jodmangel særlig problemer med dårlig fruktbarhet, aborter, samt dødfødte og svakfødte kalver og lam. Spesielt spedyr født ved kaldt vær er utsatt. Jodmangel kan kjennes igjen ved at de døde og svakfødte spedyra har forstørrete skjoldbruskkjertler (”struma”), men dette er ikke alltid til stede. Jodmangel forekommer først og fremst i innlandet. Helt ute ved kysten er det mye jod i plantene, tilført fra havet. Fôring med mye raps og beslektete planter kan imidlertid hindre opptak av jod, og gi mangel også nærmere kysten. Det er også et samspill mellom jod og Se; så mangel på Se kan forsterke jodmangel.

Vitaminer

Storfe og andre drøvtyggere har mindre behov for vitaminer i fôret enn det mennesker og enmagede dyr har, fordi mange vitaminer (særlig B-vitaminer) lages av mikrobene i vomma. Noen vitaminer kan det likevel bli lite av, også hos storfe:

Vitamin E

Vitamin E virker sammen med sporstoffet selen (Se) til å beskytte cellemembraner mot skade; særlig i ­muskelceller. Mangel på vitamin E og selen fører blant annet til muskel­degenerasjon hos ungdyr (se omtale om selen over).

Beite og friskt gras er rikt på vitamin E, men vitaminet brytes ned av sollys. Hesjetørket høy er derfor fattig på ­vitamin E. God silo fra tårn- og plansilo har oftest brukbart nivå, mens rundballesilo ofte har lavere og mer ­variabelt innhold, kanskje påvirket av fortørkingen.

Vitamin D

Vitamin D er nødvendig for normalt opptak og omsetning av kalsium (Ca). Vitamin D er derfor viktig for ungdyr, og for mjølkekyr ved kalving. Mangel hos ungdyr kan gi dårlig beinvekst, se omtale under Ca og P, over. Det er vitamin D i godt grovfôr, men ikke alltid nok. Vitamin D lages også i huden ved sollys, så mangel er vanligst i inne­fôringstida. Omsetning av vitamin D til aktiv form i kroppen er dårligere ved høy kation-anion differanse (DCAD) i fôret, se omtale under Ca.

Vitamin A

Beite og grovfôr er rikt på karotiner, som kroppen bruker til å lage vitamin A. Mangel forekommer derfor mest på tørre, skrinne beiter i varmere land, og er sjelden i Norge. Ved stor andel halm i fôret kan det evt. bli snaut også med karotiner og vitamin A.

Prøvetaking

Generelt anbefales å ta prøve direkte fra dyra heller enn fôrstoff fordi til­gjengelighet og absorpsjon av mineraler, så vel som fôrinntaket, kan variere fra dyr til dyr. Snakk med din veterinær om dette før du kjøper inn ekstra mineraler. Analyse av fôr vil allikevel gi en indikasjon om det er behov for ­supplering. Forskjellige prøvetyper kan tas for eksempel blod, melk, urin, hår eller vev – fortrinnsvis lever. Vanligst er blodprøve for måling i serum eller helt blod. Leverprøver kan være aktuelt for å sjekke Cu og Co.

Grunnlag for generell ­supplering

Supplering er nødvendig når en ser symptomer som tyder på mangel av aktuelle mineraler. Generell supplering kan tilrådes når en er kjent med at det er fôrslag eller driftssystemer som en vet vil føre til mangel. Slik supplering er alt gjort i forbindelse med at en vet det er lite Se i norsk jordsmonn. Derfor ble kraftfôr generelt tilsatt Se fra ca. 1985. Kraftfôrblandinger skal være godt avstemt med behovet. I perioder kan det allikevel være aktuelt å gi generelt tilskudd som for eksempel i sinperioden, tidlig kalving, kvigeperioden og oppvekstperioden.

Spesifikt tilskudd

Dersom det er aktuelt med spesifikt ­tilskudd bør det være skreddersydd til behovet eller være basert på at en har prøveresultat som tilsier at det skal gis tilskudd. Slike tilskudd kan være i form av mineralblandinger, slikkesteiner eller bolus som legges ned i vom/nettmage og frigir aktuelle mineraler over en gitt tidsperiode. Se side 30 for oversikt over aktuelle boluser med mineraler/vitaminer.

 

Artikkelen er skrevet av TINE, men først publisert i Buskap nr 8 i 2018

TINE RÅVARES

Nøkkeltall 2020

Snitt melkepris ku og geit oktober

Kr 5,36

Snitt fettprosent kumelk oktober

4,44%

Våre data i Kukontrollen

Velkommen til verden!

Antall ikke tilgjengelig akkurat nå

kalver

født hittil i denne måneden

Hjelp til våre produsenter

Ring TINE Medlemssenter


51 37 15 00

Våre åpningstider er 08:00 - 15:30

medlem@tine.no

Mer om TINE Medlemssenter

Vil du ha tak i oss?

Vår kontaktinformasjon

TINE Rådgiving og Medlem

E-post: medlem@tine.no
Telefon: 03080 Sentralbord TINE SA

Adresse: Langbakken 20,
1434 Ås Se kart og veibeskrivelse

Post: Postboks 58, 1431 Ås