Meny

Fôringsstrategien – den røde tråden i fôringa

Som melkeprodusent dukker det daglig opp utfordringer hvor viktige beslutninger må tas nokså på sparket i full fart. En godt fundert og klart definert fôringsstrategi vil være et viktig styringsverktøy som gjør det lettere og raskere å foreta riktige valg i en hektisk arbeidshverdag.

Eirin Sannes Sleteng, ToppTeamFôring, Noralv Sandvik, ToppTeamFôring, Jon Kristian Sommerseth, ToppTeamFôring, Geir Henning Eid Fjuk, ToppTeamFôring, Erik Brodshaug, Fagspesialist fôring og økologi, Tine Rådgiving/ToppTeamFôring, erik.brodshaug@tine.no, Tekst og foto

Valg av fôringsstrategi vil påvirke både måten det fôres på, og i sin tur hvilke produksjonsresultater som oppnås. Med resultater menes i første omgang faktorer som melkemengde, kjemisk innhold i melka, holdutvikling, fôreffektivitet, fruktbarhet, helse og melkekvalitet. Alle disse faktorene er i neste omgang med på å påvirke det økonomiske resultatet.

Fôr utgjør 70 prosent av de variable kostnadene, og er således den største utgiftsposten i melkeproduksjonen. Kontroll på fôret og fôringa er derfor viktig for å oppnå god produksjonsøkonomi. Riktig valg av fôringsstrategi kan være et hjelpemiddel for å optimalisere fôrrasjonen, og dermed få best mulig utnyttelse av det fôret som settes inn i produksjonen. Med andre ord, vi søker å oppnå en ernæringsmessig og samtidig økonomisk optimal fôrrasjon.

Ressurser og mål bestemmer valget

Hvilken fôringsstrategi som er den mest riktige avhenger av hvilke produksjonsmål og hvilke ressurser som legges til grunn. Eksempler på mål kan være avdråttsnivå, kraftfôrforbruk og ønsket holdutvikling på dyra i besetningen. Eksempler på ressurser kan være melkekvote, fjøsplass, areal, arbeidsforbruk og ikke minst kunnskap om og interesse for fôring.

Valg av fôringsstrategi vil også påvirkes av graden av mekanisering, om det er båsfjøs eller løsdrift, melkestall eller robotfjøs. Hvilke muligheter produsenten har når det gjelder tildeling av fôr til kyrne vil også ha betydning. Praktiseres appetittfôring eller restriktiv tildeling av grovfôr, får kyrne individuell fôring eller ligger det best til rette for gruppevis fôring.

Det er avgjørende for en velfungerende strategi at brukeren vet hva han/hun ønsker å oppnå i produksjonen, altså har klare mål å jobbe mot, samt kjenner næringsverdien av fôrmidlene.

Fôringa blir mer interessant

Grovfôranalyser er et eksempel på grunnlag som er nødvendig for å planlegge strategien man ønsker å følge. Selv om høstetid og utviklingsstadium kan synes og være nokså likt fra år til år, viser analyseresultatene klare årsvariasjoner basert på vær- og høsteforhold. Kravene til energi, protein, struktur, mineraler og vitaminer vil variere gjennom laktasjonen og det samme gjør fôropptakskapasiteten. Kuas næringsbehov og fôrutnyttelse varierer med laktasjonsstadiet, og det er derfor viktig å ha en langsiktig og kontrollert plan for fôringa. Ved å kjenne næringsinnhold og effekt av ulike fôrmidler økes muligheten for å ligge i forkant med fôrplanlegginga. Mange kjenner seg sikkert igjen i at fôringa blir tema når ting ikke går som en hadde tenkt, men da er det ofte en lang prosess å få produksjonen på rett kjøl igjen.

Tydelig skille mellom fullfôr og grunnblanding

Fullfôr som metode er en egen fôringsstrategi og må ikke forveksles med det å bruke en fullfôrblander som del av mekaniseringslinja. Svenskene har lenge operert med begrepene «fullfoder» og «blandfoder». Mens fullfoder beskriver metoden hvor alle fôrmidlene i totalrasjonen blandes sammen i en miks, er blandfoder et begrep som beskriver praksisen med å blande sammen en grunnrasjon som må suppleres med ekstra kraftfôr eller andre energirike fôrmidler etter behov. Ellers i verden er de vanligste begrepene for å beskrive denne forskjellen ”Total Mixed Ration” (TMR) og ”Partial Mixed Ration” (PMR) som har blitt godt innarbeidet også her hos oss i Norge.

Når vi skal definere de ulike hovedretningene innen fôringsstrategier, kommer vi ikke utenom å definere forskjellen på fullfôr (TMR) og det vi med et norsk begrep kan kalle grunnblanding (PMR). Ved dette prinsippet blandes flere fôrmidler sammen til en grunnblanding, samtidig som det gis tilleggsfôr som kan være ferdig pelletert kraftfôr eller kraftfôr gitt som råvarer. Som fôringsstrategi skiller fullfôr (TMR) seg tydelig fra fôring med grunnblanding (PMR).

Tre hovedretninger

Fôringspraksis endrer seg med endringer i rammevilkår, resultatmål og ikke minst som følge av teknisk utvikling og ulik grad av automasjon i styringa av besetningen. Ut fra dagens situasjon kan en definere tre hovedretninger når det gjelder valg av fôringsstrategi;

  1. Normfôring
  2. Fôring etter planlagt avdrått
  3. Fullfôr (PMR)

I foregående avsnitt ble fullfôr som egen fôringsstrategi forsøkt skilt ut fra det å blande deler av fôrmidlene i rasjonen til en grunnblanding som i større eller mindre grad suppleres med tilleggsfôr.  Innenfor strategiene normfôring og planlagt avdrått, vil det finnes ulike tilnærminger i bruken av tilleggsfôr.

Et viktig moment er utfordringene knyttet opp mot bruken av tilleggsfôr og virkningen på grovfôropptaket. Her vil utbyttingseffekten som tilleggsfôret har på kyrnes kapasitet til å ta opp grovfôr/grunnblanding spille inn. Det som i utgangspunktet betegnes som appetittfôring med grovfôr eller grunnblanding, vil i mange tilfeller være nokså langt unna dyras kapasitet til å ta opp grovfôr dersom det hadde vært gitt som eneste fôr. Appetittfôring vil i slike sammenhenger bety at dyra har fri tilgang og kan ete så mye de vil innenfor rammen av den totale opptakskapasiteten.

Når det gjelder fullfôrstrategien er denne gruppeorientert, mens planlagt avdrått gir større rom for å vurdere graden av individuelle tilpasninger. Normfôring er den av strategiene som er mest tilpasset enkeltindividet.

Normfôring, den gamle gode

Prinsippet med normfôring er å tildele energi og andre næringsstoffer etter kuas beregna behov til melkeytelse, fosterproduksjon og vedlikehold. Målet med normfôring er å kunne utnytte enkeltkyrs genetiske potensial for mjølkeproduksjon gjennom en fortløpende og presis tildeling av fôr i forhold til behovet. Normfôring bygger på regelmessige ytelseskontroller, i Norge vanligvis en gang i måneden (oftere ved bruk av besetningsstyringssystemer). Prinsippet er at resultatet fra en ytelseskontroll blir sammenholdt med behovet til vedlikehold og fosterproduksjon og brukt til å bestemme behovet for fôr fram til neste ytelseskontroll.

Ulempene med normfôring er at det i tiden rett etter kalving er vanskelig å tilpasse rasjonen med mengder grovfôr og kraftfôr fordi ytelsen stiger så kraftig. Strengt tatt er ikke ytelsespotensialet kjent og dermed er fastsetting av fôrmengder vanskelig. En annen svakhet med normfôring er at tilfeldige svingninger ved ytelseskontrollen fører til at kua blir tildelt fôr etter ytelse som er lavere eller høyere enn potensialet til kua. Dette kan i sin tur resultere i at kua blir urettmessig straffet gjennom redusert kraftfôrmengde, og dermed ytterligere reduksjon i ytelsen, eller at kua får for mye fôr og risikerer å bli feit om det ikke blir oppdaget i tide.

 

Fôring etter planlagt avdrått, målstyring i fokus

Strategien Planlagt avdrått er basert på opptak av grovfôr/grunnblanding etter appetitt og tildeling av tilleggsfôr etter en forutbestemt mengde. I praksis finnes det to varianter av dette fôringsprinsippet:

  1. Fôring etter standard laktasjonskurve
  2. Flat tilleggsfôring

Fôring etter standard laktasjonskurve skal sikre at besetningens optimale ytelsesnivå oppnås, ut fra en økonomisk vurdering. Etter kalving optimeres nivået av tilleggsfôr gjennom laktasjonen basert på det planlagte ytelsesnivået. Det anbefales å lage et planlagt nivå for 1.kalvskyr og et for eldre kyr.

Etter 60 dager av laktasjonen kan det differensieres for å unngå overfôring av de kyrne med lavest melkeproduksjon. For høytytende kyr er det en større utfordring å dekke næringsbehovet tidlig i laktasjonen, og for å løse det optimeres et øvre nivå for tilleggsfôr.

Når kyrne passerer 120 dager av laktasjonen vil tilført energi i økende grad deponeres som kroppsfett (holdøkning). Med utgangspunkt i anbefalt holdpoeng på 3,5 ved kalving og sinlegging, er det viktig at kraftfôrnivået trappes gradvis ned frem mot sinlegging. Nedtrapping vil typisk ligge på 30 – 70 gram per dag som tilsvarer inntil 0,5 kilo per uke. Systemet kan implementeres i moderne styringsverktøy. Ved manuell tildeling justeres kraftfôrmengden en gang pr uke.

Ved bruk av flat tilleggsfôring (også kalt «flat rate» eller «lik fôring»), blir kyrne tildelt en fast mengde kraftfôr over lengre perioder av laktasjonen. En viktig forutsetning er at kyrne får godt grovfôr/grunnblanding (PMR) etter appetitt gjennom hele perioden (Figur 7). Fordelene med fôringsprinsippet er at det er enkelt å praktisere uansett størrelse og driftsmåte.  Flat tilleggsfôring ligger i kategorien planlagt avdrått ettersom mengden tilleggsfôr i større eller mindre grad følger formen på laktasjonskurven. Metoden passer for eksempel for bruk med melkerobot(-er) som i utgangspunktet kunne tenkt seg å velge fullfôr, men som må gi en viss mengde tilleggsfôr for at kyrne skal oppsøke roboten. Metoden er også brukt i kombinasjon med beite.

Fullfôr, gruppe framfor individ

Fullfôr er som navnet tilsier et fôr som kan benyttes som en fullverdig rasjon alene uten bruk av tilleggsfôr. For drøvtyggere innebærer dette en blanding av grovfôr og andre fôrmidler til en ensartet og homogen blanding som sikrer at alle dyra i gruppa får samme blanding. I Norge har ikke interessen for fullfôr vært like stor som i utlandet, hovedsakelig som følge av relativt små besetninger, lite bruk av alternative råvarer/fôrmidler og en sterk tradisjon for individuell normfôring. Større besetninger, økt fokus på ytelse og effektiv teknikk har gjort det mer aktuelt å erstatte separat fôring av kraftfôr og grovfôr med fullfôr. Det store innslaget av melkeroboter/AMS vil begrense utbredelsen av fullfôr som strategi i Norge. En fordel med fullfôr sammenlignet med tradisjonell fôring er at fullfôr normalt gir økt fôropptak. En mulig forklaring på dette kan være at fullfôr gir mer stabil pH i vomma slik at fôret blir raskere fordøyd og opptakskapasiteten øker.

I likhet med fôring etter standard laktasjonskurve vil utfordringen med bruk av fullfôr være at kyr som har høyt potensial for melkeproduksjon risikerer å bli underfôret, og kyr med lavt potensial risikerer å bli overfôret i forhold til behovet. Dersom man velger en fullfôrstrategi, må man være klar over at den gir lite rom for individuell tilpasning.

TINE RÅVARES

Nøkkeltall 2020

Snitt melkepris ku og geit april

Kr 5,05

Snitt fettprosent kumelk april

4,39%

Våre data i Kukontrollen

Velkommen til verden!

Antall ikke tilgjengelig akkurat nå

kalver

født hittil i denne måneden

Hjelp til våre produsenter

Ring TINE Medlemssenter


51 37 15 00

Våre åpningstider er 08:00 - 15:30

medlem@tine.no

Mer om TINE Medlemssenter

Vil du ha tak i oss?

Vår kontaktinformasjon

TINE Rådgiving og Medlem

E-post: medlem@tine.no
Telefon: 03080 Sentralbord TINE SA

Adresse: Langbakken 20,
1434 Ås Se kart og veibeskrivelse

Post: Postboks 58, 1431 Ås