Meny

Effekt av fôrstyrke i kvigeoppdrettet

Betydningen av fôrstyrke i oppdrett av kviger på kalvevekter og kalvingsvansker

Av: Guro Sterud Stutlien og Laila Aass, Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap (IHA)

Våren 2019 skrev Guro Sterud Stutlien, student ved IHA, masteroppgave i forbindelse med Optibeef-prosjektet. Tittel på oppgaven er «Effekt av fôrstyrke i kvigeoppdrettet på fødselsvekt, avvenningsvekt og kalvingsvansker i ammekuproduksjon». Resultatene viste at fôrstyrke i oppdrett av kviger har stor betydning for mordyreffektiviteten.

Innledning

Hensikten med denne masteroppgaven var å undersøke hvordan fôrstyrken i kvigeoppdrettet påvirker fødselsvekt, avvenningsvekt og kalvingsvansker i ammekuproduksjon. Fôrstyrke ble definert ut fra fôropptak i antall FEm (fôrenheter), bruk av kraftfôr og beitekvalitet. Datamaterialet som ble brukt var fra prosjektet «OptiBeef», hvor det ble samlet inn informasjon om driftsopplegg fra 27 besetninger gjennom intervju, data fra Storfekjøttkontrollen og regnskapsdata i perioden 2010-2014. I Optibeef-prosjektet var det 1294 kviger av rasene Hereford (n=432), Charolais (n=425) og Aberdeen Angus (n=437). For hver av rasene ble besetningene delt mellom ekstensive (EXT) eller intensive (INT), vurdert etter geografisk beliggenhet, grovfôrkvalitet og beitekvalitet. Det ble delt inn i fem fôringsperioder: (1) kvigekalv, (2) ung kvige, (3) drektig kvige, (4) ammekuenhet (ku+kalv) og (5) oppdrett kvige (totalt).

Økt behov for ammekyr

Tradisjonelt har storfekjøtt i Norge blitt produsert fra kombinert melk- og kjøttproduksjon. De siste tjue årene har imidlertid systematisk avlsarbeid, forbedrede produksjonssystemer og strukturen på støtteordningene i landbruket ført til en kraftig økning i melkeytelsen pr. årsku. Dette har medført at det trengs færre dyr for å fylle den nasjonale melkekvoten (Kumbhakar et al., 2008). Dette har igjen ført til en underdekning av norsk storfekjøtt, og prognosen for 2019 viser et underskudd på 4 900 tonn storfekjøtt (Nortura, 2018). Derfor vil det framover være behov for flere ammekyr dersom det norske produksjonsvolumet av storfekjøtt skal opprettholdes eller økes.

I Norge er kun 2,9 % av arealet fulldyrket jord og store deler av dette arealet benyttes til grovfôrproduksjon (Statistisk sentralbyrå, 2018). I tillegg fins det betydelige grovfôrressurser av gode og svært gode beiter i utmark, tilsvarende 14 ganger Norges jordbruksareal (140 000 km2), hvorav halvparten er uutnyttet (Rekdal, 2014). Norge har altså store grovfôrressurser spredt over hele landet. Dette er ressurser som kun kan foredles til høyverdig menneskemat ved hjelp av drøvtyggere, da de er i stand til å fordøye gras ved hjelp av mikroorganismer i vomma. Dermed er ammekyr godt tilpasset norsk produksjonsgrunnlag, da en stor andel av fôrrasjonen består av beite og ulike typer grovfôr.

I perioden 2009-2018 har det skjedd en økning på omtrent 58% i antall ammekyr i Norge (Statistisk sentralbyrå, 2018). Veksten i norsk ammekuproduksjon medfører økt behov for faglig kompetanse i produksjonen for å bedre lønnsomheten og effektiviteten, spesielt mordyreffektiviteten. Produktiviteten til et mordyr kan defineres som antall kalver født, antall kalver avvent og avvenningsvekten til kalvene (Arthur et al., 1993). Det er viktig at kalven overlever og oppnår god tilvekst, da kalven utgjør hovedkilden til inntekt i ammeproduksjonen (Åby et al., 2012). Flere studier har vist at fôring av kviger vil ha stor betydning for kalveproduksjon og kalveegenskaper, og for produktiviteten videre i livet. Derfor er det viktig med kunnskap om hvordan fôrstyrke i kvigeoppdrettet påvirker kalveegenskapene. Norge har varierende produksjonsgrunnlag som gir store forskjeller i produksjon og økonomi i norske ammekubesetninger, dermed vil fôrstyrke variere ut fra kvalitet på beite og gras. For optimalt driftsresultat er det derfor viktig å tilpasse produksjonsintensiteten etter fôrgrunnlaget på gården.

Viktig med riktig hold i kvigeoppdrettet

Både overfôring og underfôring påvirker reproduksjon og helse negativt. Underfôring og negativ energibalanse i kvigeoppdrettet resulterer ofte i forsinket pubertet, forlenget intervall mellom kalving og første eggløsning (postpartum interval = PPI), i tillegg til lavere sannsynlighet for å bli drektig (Diskin et al., 2003). PPI påvirkes av ernæring og energibalanse før og etter kalving, samt alder og hold (Short et al., 1990). For en optimal reproduksjonssyklus bør kua være i positiv energibalanse etter kalving for å komme i brunst igjen. Det er funnet sterke uønska sammenhenger mellom negativ energibalanse i tidlig laktasjon og forsinket gjenopptakelse av eggløsning etter kalving (Canfield & Butler, 1990). Underfôring påvirker også  embryooverlevelse, kalvens vitalitet og overlevelsesevne samt brunst og brunsttegn. Kyr i dårlig hold kan få problemer med melkeproduksjonen som følge av utilstrekkelige energireserver i kroppen, noe som vil ha negativ effekt på tilveksten av kalven.

Overfôring vil også ha negative effekter på reproduksjon, helse og økonomi da det øker faren for kalvingsvansker og fører til redusert fôropptak i tidlig laktasjon (Buskirk et al., 1992). Det er også vist at overfôring i kvigeoppdrettet gir redusert melkeproduksjon, da det framskynder puberteten og kan føre til at juret ikke er ferdig utviklet ved første kalving (Buskirk et al., 1996; Lohakare et al., 2012). Dette vil dermed påvirke avvenningsvekten til kalven. I tillegg viser litteratur på melkekyr at feite kviger har økt fare for kalvingsvansker og lavere grovfôropptak enn kviger i riktig hold ved kalving. Feite kviger er også mer utsatt for sykdom og redusert fertilitet (TINE Rådgivning, 2014). Det er derfor viktig å ha kontroll på kvigenes hold i oppdrettsperioden. Det er sterkt anbefalt at både kviger og kyr bør være i moderat og stabilt hold gjennom drektighetsperioden for å optimalisere kalveegenskaper og PPI, unngå kalvingsvansker og oppnå høyere sannsynlighet for en ny drektighet.

Resultater

Intensiv drift ga økt tilvekst på kalvene

Resultatene viste at de ekstensive besetningeene hadde en stor andel utmarksbeite og lav kraftfôrandel totalt i fôrrasjonen til kvigene, mens de intensive besetningene hadde en større andel innmarksbeite, høyere kraftfôrandel og sterkere fôrstyrke (Figur 1).

Fôrandeler brukt til oppdrett kvigeDet var statistiske sikre forskjeller i avvenningsvekter mellom de ekstensive og intensive besetningene i alle tre raser. Tabell 1 viser også at avvenningsvektene var høyere for de intensive besetningene enn de ekstensive, fordelt etter rase. I tillegg ble det funnet stor variasjon både mellom gårder og år på fødselsvekt, avvenningsvekt og kalvingsvansker, noe som indikerer at fôring og produksjonsstyring på det enkelte gårdsbruk i stor grad påvirker produksjonsresultatene. Analysene viste at  både fødselsvektene og avvenningsvektene økte med økende FEm opptak i total kvigeoppdrett (fra fødsel kvige til avvenning første kalv), samt at økt bruk av kraftfôr gav høyere fødselsvekter og høyere frekvens av kalvingsvansker.

Gjennomsnittstall for fødselsvekt_avvenningsvekt_og_kalvingsvansker

Kalvingsvansker

Resultatene viste at en stor del av kalvingsvanskene skyldes for stor kalv, noe som tyder på at økte fødselsvekter har effekt på kalvingsvansker. Dette er som forventet, da den vanligste årsaken til kalvingsvansker for storfe er misforhold mellom kalvens størrelse og kuas bekken, eller feilstilling av kalven i livmoren . Kuas alder ved kalving hadde  klar effekt på kalvingsvansker, noe som kan ha sammenheng med kuas størrelse, og utvikling av bekkenet (Grønstøl & Ødegaard, 2003). Hos kviger og dårlig utviklede kyr er det fare for at bekkenet ikke er fullt utviklet ved kalving, noe som gjør det utfordrende for kalven å passere gjennom bekkenet (Brændvang, 2016).

Konklusjoner:

Beitekvalitet påvirker tilvekst

Kun bruk av utmarksbeite til kviga i oppdrettet fram til avvenning av første kalv gav lavere fødselsvekter, avvenningsvekter og frekvens av kalvingsvansker enn med kun bruk av innmarksbeite eller med kombinasjon av innmarks- og utmarksbeite. Dette er som forventet, da beitekvaliteten påvirker melkeproduksjonen til mordyret, og dermed avvenningsvektene på kalv.

Raseforskjeller

Resultatene indikerer at Charolais er mer sensitiv for variasjon i ernæring, og at de presterer dårligere i ekstensive produksjonssystemer. Angus derimot, er en robust rase som er god til å utnytte fôr, selv av dårlig kvalitet som f.eks. utmarksbeite. Resultatene i denne oppgaven gir grunnlag for å konkludere med at fôrstyrke og fôrkvalitet har effekt på fødselsvekter, avvenningsvekter og kalvingsvansker, men at rasene responderer ulikt på ulike fôrstyrker.

Dersom man har mye utmarksbeite, vil dermed Angus og Hereford være gode raser til å utnytte disse ressursene. Har man derimot mye tilgang på innmarksbeite, vil Charolais være den rasen som passer best. Det vil også lønne seg å fôre relativt intensivt i kvigeperioden for å få de store nok til å kunne kalve ved 24 mnd. alder, samt for å oppnå gode fødsels- og avvenningsvekter på kalvene. Men følg nøye med på holdet, for å unngå at kvigene blir for feite!

Viktige momenter:

  • Sterk fôrstyrke i kvigeoppdrettet vil gi høyere fødsels- og avvenningsvekter på kalvene.
  • Det er viktig at kvigene er store nok, og i riktig hold ved inseminering og kalving for å unngå kalvingsvansker.
  • Angus utnytter fôret godt, og produserer bra på utmarksbeite.
  • Charolais produserer best i intensive produksjonssystemer.

En stor takk til Marit Wetlesen for grunnarbeidet med datamaterialet, og for å svare på oppklarende spørsmål underveis.

Fakta om prosjektet:

OPTIBEEF er et prosjekt (2014-2018) finansiert av Forskningsmidlene for jordbruk og matindustri (FFL/JA), samt samarbeidspartnere fra næringa: Nortura, KLF, TYR, Animalia og Geno. Forskningsarbeidet er utført av Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap (IHA-prosjektleder) og Institutt for produksjonsdyrmedisin (PRODMED) ved NMBU, i samarbeid med NILF og Nord Universitet i Steinkjer (tidl. HiNT). Nordiske samarbeidspartnere er Sveriges Lantbruksuniversitet (SLU) og MTT Ag. Res. samt Satafood Dev. Assoc. i Finland.

 

 

TINE RÅVARES

Nøkkeltall 2020

Snitt melkepris ku og geit januar

Kr 4,95

Snitt fettprosent kumelk januar

4,34%

Våre data i Kukontrollen

Velkommen til verden!

Antall ikke tilgjengelig akkurat nå

kalver

født hittil i denne måneden

Hjelp til våre produsenter

Ring TINE Medlemssenter


51 37 15 00

Våre åpningstider er 08:00 - 15:30

medlem@tine.no

Mer om TINE Medlemssenter

Vil du ha tak i oss?

Vår kontaktinformasjon

TINE Rådgiving og Medlem

E-post: medlem@tine.no
Telefon: 03080 Sentralbord TINE SA

Adresse: Langbakken 20,
1434 Ås Se kart og veibeskrivelse

Post: Postboks 58, 1431 Ås