Ta kliniske sykdomstegn på alvor

Gjennom sjukdomssaneringsprosjektet Friskere Geiter ble de tre smittsomme sykdommene CAE, byllesjuke og paratuberkulose utryddet fra så godt som alle besetninger som leverer geitemelk til TINE.

I dag utgjør hobbybesetninger og smitte fra andre arter (særlig sau) en trussel. Vi oppfordrer alle til å gå igjennom egne smittevernrutiner, begrense kontakt med andre besetninger og ta kliniske sykdomstegn på alvor.

I teksten under følger en kortfattet beskrivelse av de tre sjukdommene CAE, paratuberkulose og byllesjuke.

(Teksten er satt sammen av informasjon fra det tidligere nettstedet geitehelse.no og oppdatert med ny, relevant informasjon)

CAE -Caprin artritt encephalitt

CAE er en virussykdom som forårsaker hjerne- og leddbetennelse hos geit. CAE forårsaker produksjonstap på grunn av nedsatt melkeproduksjon og klinisk sjukdom. Tankmjølkprøver fra 2003 og 2004, før prosjekt Friskere geiter kom godt i gang, viste at 88 % av de undersøkte geitebesetningene var infiserte med CAE-virus. Viruset er i slekt med mædi-visna-viruset som angriper sau.

Symptomer

CAE gir først og fremst betennelse i hjerne og ledd. Kliniske symptomer er leddbetennelse, lammelse, jurbetennelse, lungebetennelse, avmagring og generell mistrivsel. Smittede geiter blir bærere av virus hele livet og vil i ulik grad kunne smitte andre dyr i besetningen. Geita vil reagere på smitte med å danne antistoffer som kan påvises i en blodprøve. Kun få dyr utvikler tydelig sjukdom. Hos dyra som blir sjuke kan CAE imidlertid arte seg på ulike måter som:

• leddbetennelse
• lammelse
• mastitt
• avmagring
• lungebetennelse

Forandringer i ledd kan oppstå så tidlig som ved ½ års alder. Leddbetennelsen kan først oppdages som hevelser og fyllinger i leddene, som etterfølges av stiv gange og tydelig halthet. Etter hvert blir leddene stive og dyra kan bli utrangert pga. bevegelsesproblemer. Betennelsen skyldes i stor grad en immunreaksjon mot virus, en overfølsomhetsreaksjon, og ligner på mange måter reumatisme hos menneske.

Mastitt (jurbetennelse) kan oppstå som følge av CAE. Det kan ofte være vanskelig å påvise tydelige forandringer i juret, selv om celletallet øker og produksjonen avtar. Hos enkelte individer blir juret hardt og melkeproduksjonen stanser fullstendig.

Avmagring er et vanlig symptom hos eldre geiter.

Kje rammes ofte av lammelser som følge av en CAE-infeksjon. En halthet utvikler seg raskt til lammelser som arter seg ved at dyra blir sittende evt. liggende. Hos voksne dyr kan CAE forveksles med andre hjernesjukdommer, bl.a. listeriose, fordi dyra får skjev hodeholdning, skjelvinger, blindhet etc.

CAE kan forårsake kronisk lungebetennelse som ikke lar seg behandle med antibiotika eller parasittmidler. Dyra viser tegn på mistrivsel, blir kortpustede og hoster mye.

Smitteveier

Smitten overføres gjennom melk, spytt, avføring eller via andre kroppsvæsker. Smitteveien er normalt fra mor til avkom ved diing eller via infisert melk i fôringsautomater der samlemelk fra mange geiter blir fôret til mange kje samtidig. Kun små mengder infisert melk er nødvendig for at dyra kan bli sjuke. Smittestoffet kan også overføres mellom voksne geiter innendørs eller på beite. I tillegg mistenker man at melkemaskinen kan overføre virus fra dyr til dyr.

Smitte av CAE mellom besetninger skjer via i hovedsak ved livdyrkontakt, som kjøp/salg, bukkering, fellesseter etc.

Diagnose og behandling

Diagnosen stilles ved å påvise antistoffer fra dyr eller besetning. Enkeltindivider undersøkes for antistoffer i blod. Gjennom prosjekt Friskere geiter har en lykkes med å utvikle testingen slik at en kan overvåke besetninger kostnadseffektivt ved å kontrollere antistoffnivå mot CAE-virus i tankmelk. CAE er en virussjukdom som ikke kan behandles med medisiner og kan heller ikke forebygges ved hjelp av vaksine.

En ekstra utfordring med CAE-viruset er at det kan ligge skjult i dyrets celler i årevis før det skjer en aktiv oppblomstring som utløser dannelse av antistoffer i dyret. Dette var en viktig grunn for at det i saneringssammenheng ble terpet på at besetningseier burde kvitte seg med saneringsårgangen relativt kvikt, da denne årgangen var mest utsatt med tanke på å kunne huse «usynlig» smitte over flere år.  I tillegg var prosjektledelsen svært tydelig på råd om å ikke la kje gå sammen med mødre lenger enn at de fikk råmelk, for så å settes i egen avdeling og fôres på med melkeerstatning. I flere av de relativt få tilfellene der besetninger har fått påvist CAE etter sanering, har det vært funnet antistoffer i ett til et fåtall dyr, og i hovedsak i dyr fra saneringsårgangen. I slike tilfeller har det vært relativt enkelt å «rydde opp» i situasjonen uten uoverkommelige kostander for produsenten. I enkelttilfeller der nevnte råd ikke har vært fulgt har en sett spredning til et større antall dyr, og gjerne fra flere årganger, og da kan jobben en står over for virke formidabel både i forhold til innsats og økonomi.  

Paratuberkulose

Paratuberkulose er en sjukdom som fører til omfattende økonomiske tap i store deler av verden. I Norge var sykdommen også kjent under navnet turkesjuke. I engelskspråklige land kalles sjukdommen gjerne Johne’s disease.  Årsaken til sykdommen er en bakterie, Mycobacterium avium subspecies paratuberculosis (forkorta MAP), som fører til kronisk infeksjon i tarmen. Dette er en sjukdom som kan ramme en rekke dyrearter i tillegg til geit. I Norge de siste tiårene, var bildet dominert av påvisninger hos geit, noen tilfeller på storfe og noen få tilfeller hos sau. Geita var, før saneringsprogrammet ble gjennomført, med rette ansett som en smittetrussel til andre dyrearter i flere områder av landet vårt med hensyn til paratuberkulose. Slik er det ikke lenger, og innsatsen i geiteholdet har lagt grunnlaget for at Norge som nasjon nå kan ha berettiget håp om å oppnå fristatus for paratuberkulose.

Symptomer

Paratuberkulose fører til raskt vekttap, og minkende buk er det viktigste symptomet. Geita er allment sjuk, mister pels og krøker ryggen.

Smitteveier

Den typiske måten å få paratuberkulose inn i buskapen på er å kjøpe inn smitta geit. Det kan vise seg i form av sjuke eller svekka dyr først etter flere år. Geiter får i seg bakterien ved å eta smitta fôr. Det er særlig unge dyr under 6 måneder som er mottakelige, men svekka eldre dyr kan også bli smitta. Kje får i seg smitten ved å suge på spener som er tilsølt med møkk, eller de kan sleike og eta på møkk i bingen. Mjølka kan også bli kontaminert av møkk i fjøset. Det er bare i spesielle tilfeller at geiter kan skille ut bakterier i mjølk. Det er trulig helst i siste stadium av sjukdommen. Bakterien kan overleve utenom dyret, i miljøet i nærmere 2 år.

Diagnose og behandling

Antistoff mot sykdommen kan påvises i blod og melk. Tester av tankmelk utføres som et ledd i overvåkningsprogrammet atter sanering. På unge dyr kan man teste immunceller, ved en såkalt gammainterferontest. Endelig bekreftelse av sykdommen skjer ved å dyrke frem bakterien, som er seintvoksende i laboratoriet, slik at det kan ta inntil 4 måneder å få endelig bekreftelse/avkreftelse.

Vaksinering hindrer ikke smitte, men demper sjukdomsutvikling og utskillelse av bakterier. Det er ikke funnet paratuberkulose i norske geitemelksbesetninger etter 2010.

Byllesjuke

Byllesjuke er en kronisk, snikende sjukdom hos både sau og geit. Den er karakterisert ved at det dannes byller, også kalt abscesser, i lymfeknutene. Sjukdommen blir også kalt kaseøs lymfadenitt og pseudotuberkulose. Årsaken til byllesjuke er bakterien Corynebacterium pseudotuberculosis. Bakterien ble først påvist i 1894 fra samme sjukdommen på sau.

Symptomer

Bakterien blir spredd med lymfen, og det blir danna byller (abscesser) i lymfeknutene. Pusset er gulgrønt, pastøst, men kan også være tyntflytende og vassaktig. Geita kan også ha byller i indre organer, f.eks. lever, lunger eller tarmlymfeknuter. Dette kan føre til at funksjonen til disse organa blir nedsett, og geita kan bli svekka.

Fra dyra blir smitta til det oppstår byller kan det gå ca. 95 dager. Fra åpne byller blir det skilt ut bakterier i rundt 20 dager. 

Smitteveier

Dyra kan bli smitta gjennom skrubbsår i huda. Bakterien kan også gå gjennom intakt hud. Smittekilden er:

• sprekte abscesser i overflatiske lymfeknuter
• neseflod
• slim fra munnen til dyr som har lungeabscesser

Klipping av dyr kan være årsak til smittespreiing. Ellers kan også utøybad være en smittekilde. Men det at geitene oftest har abscesser rundt hals og nakke kan tyde på at den viktigste smittevegen går gjennom munnen og/eller ved «gnissing» mot innredning som f.eks. etefronter og fôrautomater, så bakterien som finnes der kan smitte til hud..

I flokker som har hatt byllesjuke i flere år, vil de fleste dyra bli smitta det første leveåret. I en infisert besetning vil typisk mellom 10-40% av dyra over ett år ha overflatiske byller. Antistoff i råmjølka kan ha betydning for å verne kjea den første levetida. Det kan gå flere måneder fra smitten kommer inn i besetningen til sjukdommen bryter ut, men det kan også gå fort.

Diagnose og behandling

Diagnosen blir stilt på grunnlag av kliniske symptomer og bakteriedyrking. I tillegg er det mulig å undersøke melk og blodserum. Den metoden som i dag brukes til å lete etter smittestoff i norske geitebesetninger er å undersøke for antistoffer i melk eller blod gjentatte ganger i året. Andre bakterier som f.eks. Actinomyces pyogenes og Staphylococcus aureus og Streptokokker er også årsak til byller hos geit, så det er viktig å sende inn prøve ved mistanke for å skille mellom forskjellige årsaker til at dyr har byller. Det er også viktig å understreke at ved introduksjon av smitte i en besetning, kan det oppstå byller på dyrene før det er mulig å påvise antistoffer mot bakteriene på laboratoriet, da antistoffene er ett av dyrenes «svar» på bakterieinfeksjonen, og dannelse av antistoffer tar tid. Så det er veldig viktig med systematisk sjekk av dyra løpende gjennom året. Oppdages en eller flere byller på dyr, bør de aktuelle dyra umiddelbart tas ut av flokken for å forebygge smittespredning, og det avtales relevant prøvetaking med veterinær og laboratorium for både bakteriologisk undersøkelse og sjekking for antistoffer.  Ikke sjelden blir det gjort andre funn enn byllesjuke forårsaket av bakterien Corynebacterium pseudotuberculosis. Skulle uhellet være ute kan årvåkenhet og rask handling gjøre at utbrudd kan avgrenses og tiltakene nødvendige tiltak kan bli langt mindre omfattende enn om besetningen rekker å bli gjennomsmittet.

Under praktiske forhold er det lite aktuelt å behandle dyra, unntatt når byllene sitter i svelget og dyret har pusteproblemer. I slike tilfeller er behandlinga kirurgisk med spalting av byllene, men dette skjer stort sett ikke lenger da smittefaren er stor og avliving anses som beste alternativ både i forhold til dyrevelferd og dyrehelsa i flokken.

På grunn av innkapsla abscesser og bakterier som finnes inne i celler er det vanskelig å få til en effektiv behandling. Når infeksjonen først er kommet inn i flokken og har spredd seg til mange dyr, er den vanskelig å bli kvitt.

Dessverre er kontakt med sau en konstant risiko for å kunne få introdusert smitte i en geitebesetning, og de fleste tilfeller der det er funnet byllejsuke i geitebesetninger etter sanering gjennom Friskere geiter har det dukket opp i kombibesetninger med geit og sau, der sauen som oftest har livdyrkontakt med en eller flere andre sauebesetninger. Under norske forhold ser vi relativt sjelden like typiske kliniske tegn på byllesjuke hos sau som hos geit (selv om det har forekommet), abcessene har en tendens til å være mer innvortes i lymfeknuter rundt fordøyelseskanalen og sau smitta med byllesjukebakterien kan dermed lett forbli uoppdaga.

Det er ikke gjennomført studier på sau rundt om i det ganske land, så ingen har oversikt over hvor utbredt det er med byllesjuke på den arten i Norge, selv om det ble undersøkt i overkant av 10 000 saueprøver i prosjektperioden til Friskere geiter. Men den finnes, og det er det sett en del eksempler på. I kombibesetninger med geit og sau var det før sanering «regelen» at en fant byllesjuke også på sauene i besetninger som hadde byllesjuke på geit.