Ytelsen har økt mye de siste årene. Media fokuserer på at norsk melkeproduksjon i stadig større grad baseres på kraftfôr og enda verre importert soya fra fjerne himmelstrøk. Er det ytelsen som driver opp kraftfôrforbruket, eller er det kostnaden med å dyrke godt grovfôr? Og er det slik at besetningene med høyest ytelse bruker mer kraftfôr enn gjennomsnittet?
Kraftfôr eller grovfôr på ytelsestoppen?
Bladet Buskap viste nylig den årlige oversikten over bruka med høyest årsavdrått for 2014. Av samtlige besetninger med over 10.000 kg EKM pr årsku, var både fett- og proteinprosenten og antall årskyr pr besetning høyere enn for landsgjennomsnittet i Kukontrollen. Mer oppsiktsvekkende viser den innrapporterte kraftfôrmengden for besetningene med høyest ytelse pr årsku 29,3 kg kraftfôr pr 100 kg melk, mens landsgjennomsnittet viser 31. Mange av de største av de høytytende besetningene rapporterer kanskje ikke alt kraftfôret, ettersom en del av dem blander noe kraftfôr sammen med grovfôret? Det kan nok hende for noen få, men statistikken viser at det brukes mer kraftfôr i de største robotbesetningene (28,1) enn i besetningene med båsfjøs (30,3). Feilen kan derfor ikke være særlig stor.
Hvordan kan det ha seg at besetningene med den aller høyeste ytelsen faktisk bruker mindre kraftfôr pr 100 kg melk enn gjennomsnittsbesetningen i Norge?
Godt management er en viktig forklaring, gode forhold for grovfôrdyrking er nok kanskje den viktigste. Et raskt blikk nedover på lista gir et hovedinntrykk av at her er sentrale områder på Østlandet, flateste Jæren og områdene rundt Trondheimsfjorden overrepresentert i forhold til gjennomsnittsbesetningene.
Helse under press?
En del tror at buskaper på ytelsestoppen presser kyrne sine til økt ytelse og derfor sliter mer med produksjonssjukdommer, jurhelse og fruktbarhetsproblemer. Statistikk fra Storfehelse.no viser imidlertid at besetninger over 9.000 kg melk pr årsku har lavere frekvens for klinisk mastitt, høyere FS-tall, mindre ketosebehandlinger men ørlite mer melkefeber og mer klauvsjukdommer enn besetningene rundt 7.500 kg melk pr årsku. Også her spiller nok brukerfaktoren og managementet i besetningen hovedrollen, men det at de mest høytytende besetningene også gir dyra det beste grovfôret spiller nok også positivt inn på dyrehelsa. Kyr melker ikke av ingen ting, når de ikke fåren større andel kraftfôr må de nødvendigvis få i seg mer og bedre grovfôr.
Økonomi, ytelse og fôrkostnad
Resultater frå Effektivitetskontrollen underbygger at høy ytelse kombinert med god fôrutnyttelse og kostnadseffektiv grovfôrdyrking bidrar positivt til økonomien i melkeproduksjonen.
-studiar me har gjort på EK- data i to år syner at dei økonomisk mest effektive bruka er kjenneteikna av mellom anna høgt mjølk minus fôr, låge variable grovfôrkostnader, låge kraftfôrkostnader, låge brutto grovfôrkostnader både faste og variable, sier Bjørn Gunnar Hansen. Hansen jobber som spesialrådgiver for økonomi i TINE Rådgiving.
Når en allikevel må ta kostnadene med å dyrke grovfôr ettersom kua tross alt er en drøvtygger, er det viktig å finne riktig balanse mellom mengde og kvalitet som passer til ressursgrunnlaget og produksjonsnivået i den enkelte besetning.
Ufortjent skyteskive!
Vi må passe oss for å skape uriktige oppfatninger og peke ut syndebukker. Ytelse er et viktig kriterium for enkelte, dels for motivasjon og driv, men også fordi ressursgrunnlaget ligger til rette for det. Tallenes klare tale viser at de lykkes godt både med kyrne og økonomien.
Kraftfôrforbruket må nødvendigvis speile ytelsen men også tilgangen på grovfôr. I stedet for å skyte på de som velger å øke ytelsen og klandre dem for å basere produksjonen sin på importert soya, kan vi heller spørre hvorfor kraftfôrandelen er større på gjennomsnittsbruka? Kanskje det er rammebetingelsene og arealtilgangen som ikke står i stil til ønsket om å drive moderne melkeproduksjon over hele det langstrakte og flotte landet vårt?
En sak har alltid flere sider….