Hvordan skal vi fôre kyrne og disponere grovfôret til vinteren?

Flere mjølk- og kjøttprodusenter vil oppleve at det blir lite med grovfôr kommende vinter. Derfor er det helt avgjørende at en nå legger planer for hvordan man skal takle den vanskelige situasjonen. For flere synes kanskje situasjonen allerede håpløs, og ser nedslakting som eneste utvei. Men det er viktig å ikke handle i panikk. Kom raskt i gang med planleggingen noe som innebærer å skaffe seg oversikt over innhøstet grovfôr, vurdering av vinterens fôringsstrategi og innkjøp av grovfôr.  Med riktig bruk av egne fôrressurser, økt kraftfôrforbruk og innkjøp av grovfôr, vil det være mulig å komme gjennom fôrkrisen uten å ødelegge produksjonsgrunnlaget for flere år fremover. Det vil nok være begrenset hva man kan få kjøpt av grassurfôr og transport over lange avstander gjør grovfôret dyrt. Halm kan være et alternativ for å komme seg gjennom innefôringssesongen. Husdyrbonden må signalisere behovet for halm og kornprodusenten må å legge forholdene til rette for at halmen kan høstes. Samtidig opplever vi kornåkere med mye etter- og gønnvekst noe om vil gi halm med mye grønnmasse og som er vanskelig å tørke. Denne halmen bør ensileres med tilsetting av ensileringsmidler. Den må ikke ammoniakk eller urea behandlers da det sammen med grønnmasse kan utvikle dødelige giftstoffer for dyra.  

Drøvtyggeren trenger grovfôr

Ved hjelp av mikrobene i vomma kan drøvtyggeren omsette grovfôr til høgverdi mat i form av mjølk og kjøtt. Normalt har vi fokus på hvordan vi skal produsere grovfôr av en kvalitet som gir høyest mulig grovfôropptak. For de med fôrmangel er situasjonen snudd på holdet. Nå er det snakk om å produsere mest mulig mengde og ha fokus på hvor lite grovfôr kua, kviga, oksen, geita og sauen kan klare seg med uten at det går sterkt ut over produksjon, dyrehelse og produktkvalitet.

Drøvtyggeren trenger strukturfôr i form av fiber (NDF) for at vomma skal fungere normalt. Det gir god tyggeaktivitet og høy spyttproduksjon for å kunne bufre vomma, ikke minst i en situasjon hvor vi må belage oss på å gi mer kraftfôr. Med mye kraftfôr i rasjonen vil vomgjæringa bli både kraftigere og raskere med økt risiko for sur vom. Utvikling av sur vom (lav pH), eller acidose som det også kalles, vil føre til at vomma slutter å fungere og appetittsvikt.

TINE OptiFôr som er fôrplanleggingsverktøyet vi benytter tar vi hensyn til vommiljøet ved hjelp av to variabler. Den første er såkalt Vombelastingen som beregner forholdet mellom sukker + stivelse i forhold til NDF (fiber) i fôrrasjonen. I praksis kommer det meste av sukker + stivelse fra kraftfôr, mens NDF kommer fra grovfôr. Forholdet mellom disse (Vombelastningen) må ikke bli for høy for da blir vomma sur. Ved optimering av fôrrasjoner settes det krav til maks Vombelastning. Den andre variabelen vi benytter for å sikre et godt vommiljø er beregning av Tyggetid. Det er et mål på den fysiske strukturen i fôrrasjonen og sikrer tilstrekkelig drøvtygging og dermed spyttproduksjon (høy pH i vomma). I tillegg er det viktig med gode fôringsrutiner hvor det viktigste tiltaket er å fordele kraftfôret på flere fôringer og maks 3 kg per fôring.

Hvor mye grovfôr er nødvendig?

Vanligvis ønsker vi en fôringsstrategi hvor vi utnytter kuas evne til å ta opp maksimale mengder grovfôr ut fra ønsket avdråttsnivå. Til vinteren må flere benytte en annen strategi hvor fokuset blir hvor lite grovfôr man benytte og samtidig opprettholde en god produksjon. Det er gjennomført en rekke forsøk verden over som har studert konsekvensen av å bruke rasjoner med ulike forhold mellom grovfôr og kraftfôr. I NorFor har vi en stor database med nordiske fôringsforsøk med melkeku. Basen består av 829 ulik fôrrasjoner hvor rasjonene varierer med hensyn på grovfôrkvalitet, kraftfôrråvarer og forholdet grovfôr:kraftfôr. Kraftfôrandelen varierer mellom 0 og 86 %. Datasettet egner seg derfor godt til å studere hvordan kraftfôrandelen og grovfôropptaket påvirker melkeproduksjonen. Figur 1 viser hvordan kraftfôrandelen påvirker grovfôropptaket (rød linje) og daglig produksjon av melk (blå linje) og energikorrigert melk (EKM; grønn linje)). Med økende kraftfôrandel faller grovfôropptaket og det kaller vi substitusjonseffekten. Den røde linja viser at en effektiv måte å spare grovfôr på er å øke kraftfôrandelen. I gjennomsnitt vil 1 kg ekstra kraftfôr gi en nedgang i grovfôropptaket på 0,45 kg tørrstoff (TS). Figuren viser at melkeproduksjonen øker med økt kraftfôrandel og at den spesielt for EKM følger en krumlinjet form hvor produksjonen starter å falle når kraftfôrandelen blir høyere enn 60 %. For melk flater den ut først ved 75 % kraftfôr. En nedgang for EKM skyldes at ved høye kraftfôrmengder blir det en nedgang i fettprosenten i melka. Datasettet viser at når kraftfôrandelen er mellom 75-80 % så ligger grovfôropptaket mellom 4-5 kg tørrstoff per dag. Disse tallene stemmer godt med eldre litteratur som anbefaler at ei ku som melker mellom 20-30 kg trenger en minimums på 4 kg TS grovfôr. NorFor sitt datasett viser at vi kan redusere grovfôrandelen helt ned til 20-30 % av dagsrasjonen regnet på tørrstoffbasis uten drastiske utslag ved produksjonen. Tilsvarende datasett for okser viser at det er mulig å gå helt opp i 90 % kraftfôr uten negativ effekt på tilveksten.

Figur 1. Sammenheng mellom kraftfôrprosent og melkeytelse (kg melk og energikorrigert melk; EKM) og grovfôropptak.

Anbefalte minimumsmengder for grovfôr vil ved siden av kraftfôrandelen også være avhengig av produksjonsnivået. I Tabell 1 er det vist til anbefalinger av Ekern m. fl (1992). I anbefalingen er det tatt hensyn til at grovfôret skal dekke et minimum av energibehovet og struktur for å gi et bra vommiljø.

Tabell 1. Grovfôrrasjoner ved fôring med minimale mengder grovfôr til melkeku og ungdyr angitt som kg tørrstoff per dyr og dag (fra Ekern m. fl., 1992).

I en situasjon med begrenset tilgang bør grovfôret fordeles mellom ulike produksjoner og ytelsesgrupper i besetningen. Kyr i tidlig laktasjon (>100 dager i melk) må bli tilgodesett med mest grovfôr. Kyr i høg produksjon trenger mer totalfôr, men de krever et høyere forhold mellom grovfôr og kraftfôr for å sikre et godt vommiljø enn kyr i lågere produksjon. Basert på resultatene fra Figur 1. bør kyr som melker over 30 kg ha mellom 5 og 8 kg TS per dag.

Eksempel på fôrplaner ved bruk av lite grovfôr

Det er viktig at man så raskt som mulig gjør noen vurderinger over hvor mye egenprodusert grovfôr man kan få og hvor mye grovfôr, primært halm, det må kjøpes. Hvis redusert grovfôravling ligger på 20-30 % er løsningen først og fremst å endre kraftfôrstrategi ved å bruke mer kraftfôr og endre kraftfôrtype. Hvis grovfôrmengden ligger på 50 % av det normale må det kjøpes grovfôr.  

For å beregne egenprodusert grovfôr et det viktig å veie et representativt utvalg av ballene og ta ut en grovfôrprøve for å få bestemt tørrstoffprosenten. Tabell 2 viser hvor mye tørrstoff og energiinnholdet varierer med ulik TS innhold. I eksemplet er det brukt presse med 1,25 m i diameter.

Tabell 2. Eksempel på mengde tørrstoff og energi i en rundballe med forskjellig tørrstoffprosent.  

(1)Rundballe med 1,25 m i diameter og bredde på 1,20.                                                          

(2)NEL= Netto-energi laktasjon. 6,0 MJ per kg TS.

Eksemplet viser at ved 40 % TS er det 40 % mer energi i rundballen enn ved 25 % TS og illustrerer hvor viktig det er å ha gode estimater over egenprodusert fôr når ulike tiltak skal vurderes.  Ved å begrense grovfôrmengden til 7 kg TS per ku/dag vil en rundballe med 40 % TS rekke til 40 fôrdager, mens en balle med 25 % TS vil rekke til 27 fôrdager (dagsbehovet til 40 vs 27 kyr). For de som har lagt graset i silo så er det å få en oversikt over volumet, få tatt ut en tørrstoffprøve og gjøre en vurdering av volumvekta.

Tine har utviklet et dataverktøy, TINE Fordisponering som beregner grovfôr og kraftfôrbehovet ut fra dyretall og produksjon. Ta kontakt med en TINE rådgiver for å få hjelp til å regne på tilgjengelig fôrmengde, fôrbehov og hvordan det kan disponeres gjennom vinteren.

Kraftfôrindustrien har gode erfaringer med å utvikle kraftfôrblandinger tilpasset lave grovfôrmengder, såkalte grovfôrerstattere. Disse kraftfôrblandingene har en høy andel råvarer som gir en viss grovfôreffekt. Eksempel på slike råvarer er betefiber og havreskall. I tillegg vil slike blandinger være tilsatt ekstra med bufferstoffer for å forebygge lav pH i vomma. Et tredje alternativ er bruk av alkalisk korn som er korn tilsatt urea og urease. Det fører til omformning av ureaen til ammoniakk og det gir en lutingseffekt av kornet (høyere fordøyelighet) og en «buffer» effekt i vomma. Disse tre virkemidlene gjør det mulig å bruke høye kraftfôrmengder uten at det gir negative effekter på vommiljøet.  I tabell 3 er det vist eksempel på fôrplaner med begrenset tilgang på grovfôr (55 % av appetitt) og hvor det er gitt tilskudd av kraftfôr som fungerer som grovfôrerstatter. De ulike kraftfôrfirmaene har sine spesialblandinger som dekker dette behovet og eksemplet i Tabell 3 må derfor betraktes som en veiledning for hvor mye kraftfôr man må gi i en situasjon med grovfôrmangel. Eksemplet gir i gjennomsnitt en besparelse på 5,5 kg TS grovfôr per dyr og dag. I en situasjon med 300 fôrdager og en besetning med 25 kyr gir det en besparelse på 41 tonn TS grovfôr, noe som tilsvarer om lag 190 rundballer med 220 kg TS i hver ball.

Tabell 3. Eksempel på fôrplaner hvor det er gitt begrenset mengde grovfôr (grassurfôr) og supplert med kraftfôr som fungerer som grovfôrerstatter. I fôrplanene er det også benyttet et standard produksjonskraftfor.

Fôrrasjonene er optimert for å dekke behovet for energi og protein, samt at sammensettingen ikke skal gi risiko for dårlig vommiljø målt i form av Vombelastning og Tyggetid. I gjennomsnitt er kraftfôrmengden per kg melk 0,51, altså 55 kg kraftfôr per 100 kg melk. Eksemplet viser at ved valg av riktige kraftfôrbalndinger og kraftfôrstrategi er det mulig å spare betydelig mengder med grovfôr. Noe som også er bekreftet gjennom de eksperimentelle dataene presentert i Figur 1.

Det er viktig å komme i gang med bruk av grovfôrerstattere så tidlig som mulig. Det gir en mer planmessig oversikt over hvor mye grovfôr man kan bruke til enhver tid.