Faglige utfordringer når mjølkevolumet reduseres med 100 millioner liter

Av Harald Volden. Sjef for forskning, innovasjon og fagutvikling i Mimiro og Professor II ved NMBU

En nedgang på 100 millioner liter melk, reduserer behovet for grovfôr med om lag 134.000 dekar og kraftfôrbehovet med om lag 55.000 dekar norsk korn.

Diskusjoner om framtida og strukturen for norsk landbruk pågår kontinuerlig. Temaene er mange, og flere omhandler politiske- og faglige utforinger og samspillet mellom disse. Viktige temaer er produksjonsvolumer, klimaendringer og tilpassing til disse, utnyttelsen av nasjonale fôrressurser og selvforsyning (les import). Og ikke minst bondens økonomiske utvikling.

Norge er et grovfôrland

Som alt annet landbruk er det norske bestemt av naturgitte forhold.  Om lag tre prosent av det norske landarealet er dyrket mark, og 4,8 millioner dekar benyttes til grasproduksjon. Selv om noen mener noe annet, er det ikke tilfeldig at 60 % av dyrkamarka vår benyttes til grasproduksjon. Det er i hovedsak geografisk, topografisk og klimatisk bestemt. I tillegg kommer beiteressursene som hovedsakelig ligger i grasområdene. Det betyr at Norge er et grovfôrland og derfor står de grovfôrbaserte husdyrproduksjonene sentralt i vår landbruks- og matproduksjon. Samtidig går det aller meste av kornet vårt til husdyra, noe som innebærer at norsk landbruk i hovedsak er produksjon av fôr.
Melkekua står i en særstilling. Ho spiser 42 % av grovfôret og 43 % av kornet vi dyrker. Ho er en effektiv energiutnytter og omformer næringsstoffer som ikke kan utnyttes av oss mennesker til høyverdi protein og energi. Eksempelvis øker verdien av protein i gras med 450 % når det blir raffinert av kua til menneskeføde.

Kraftfôret har bidratt til økt avdrått

Norsk melkeproduksjon står overfor en stor utfordring. Utfasing av eksporten av Jarlsberg vil redusere melkevolumet vårt med om lag 100 millioner liter. Sammen med endringene i forbruket, kan den enkelte melkeprodusent fort ende opp med en reduksjon av produksjonen med 10-12 %.  Hva betyr så en nedgang på 10 % i forhold til fôrforbruk og arealbehov, og hvordan skal vi tilpasse oss sett i lys av lavere produksjonsinntekter og økte omsetningskostnader?

Siden 2002 har det vært en jevn økning i melkeavdråtten. Den norske kua har nå en gjennomsnittlig avdrått på 8200 kg energikorrigert melk (EKM). Avdråttsøkningen er først og fremst et resultat av at kyrne spiser mer kraftfôr, noe som går tydelig fram av Figur 1. Opptaket av grovfôr har vært marginalt økende, og 80 % av avdråttsøkningen har skjedd ved økt bruk av kraftfôr. Samtidig vet vi at andelen norske råvarer i kraftfôret har gått ned og ligger i dag på i gjennomsnitt 60 %. Det betyr at norsk melkeproduksjon i økende grad har vært basert på utenlandske arealer.

Redusere melkeytelsen og forbedre grovfôrkvaliteten

Den norske kua spiser grovfôr tilsvarende 2,1 millioner dekar og 760 tusen tonn med kraftfôr, noe som tilsvarer 1,2 millioner dekar med norsk korn (beregninger er basert på tall fra årene 2015, 2016 og 2017). Med en nedgang på 100 millioner liter melk vil det naturlig nok bli behov for mindre fôr til kua. Som nevnt vil grovfôrbehovet reduseres med om lag 134.000 dekar og kraftfôrbehovet med om lag 55.000 dekar norsk korn.
Spørsmålet blir da, hva skal vi gjøre med dette arealet? En mulighet er å utnytte frigitt fjøsplass til kjøttproduksjon og dermed utnytte egne grovfôrressurser til det. Et annet og vel så viktig fokus kan være å redusere melkeytelsen og samtidig forbedre grovfôrkvaliteten og dermed øke grovfôropptaket. Det vil opprettholde behovet for grasarealer, og samtidig opprettholde ku-tallet, og dermed sikre antall kalver til kjøttproduksjon. Nøkkelen ligger derfor i hvordan vi skal sikre utnyttelsen av graset. 

Bedre grovfôrkvalitet øker utnyttelse av arealet

Grovfôret er melkebondens viktigste ressurs. Det er nært knyttet til forvaltningen av gårdens arealressurser og til besetningsgrunnlaget. Verdien og utnyttelsen av graset er i stor grad bestemt av fordøyeligheten da det er avgjørende for energi- og proteinverdien, samt grovfôropptaket. Analyser av grassurfôr over en periode på sju år (mer enn 55.000 analyser) viser en gjennomsnittlig fordøyelighet på 71,3 % med liten variasjon mellom årene (69,5-72,5 prosent). Mellom besetninger er variasjonen betydelig større, og for prøver av førsteslått varierer fordøyeligheten mellom 58-83 % (gir 20 % variasjon i energiverdi og 30 % i opptak).  Høyere fordøyelighet vil også gi rom for høyere andel norsk korn i kraftfôret. 1,5 %-enhet høyere fordøyelighet reduserer behovet for et proteinfôr (eks soya, raps) i kraftfôret med 1 %-enhet. En bedre grovfôrkvalitet vi derfor være viktig for å utnytte de norske arealressursene enten vi snakker om gras eller korn. Figur 2 viser hvordan fordøyeligheten av grassurfôr påvirker melkeytelsen (basert på en serie nordiske forsøk). Melkeytelsen øker med økt fordøyelighet, men avtar med økt kraftfôrmengde.

En annen måte å illustrere tallene på er å se på marginalresponsen av økt kraftfôrtilførsel, dvs. hvor mye øker melkeytelsen ved å gi 1 kg ekstra kraftfôr 

Tilpasse bruken av kraftfôr

Figur 2 og 3 viser hvor viktig det er å tilpasse kraftfôrnivået til grovfôrkvaliteten for få god utnyttelse av grovfôret. Hvis vi skal oppnå en økning i grovfôrets fordøyelighet, må vi utvilsomt gjøre endringer i grovfôrstrategiene på den enkelte gård. Både data fra Kukontrollen og fra flere forskning- og utviklingsprosjekter, viser at det er betydelig potensiale.
Vi må høste ved et tidligere utviklingsstadium, øke antall høstinger, ta i bruk grasarter og sorter som tåler hyppigere høstinger, riktig gjødsling og plantevern, og vi må se på alternative metoder for fornying av eng. Grovfôranalysene viser at grovfôrkvalitet er en besetningseffekt, uavhengig av geografi. Noen får til god grovfôrkvalitet år etter år. De beste har en tydelig strategi.

Økt grovfôrandel viktig for å bedre økonomien

I prosjektet Grovfôr 2020 er det gjennomført økonomiske analyser av grovfôrproduksjonen på 200 melkebruk fordelt over store deler av landet. I analysen hvor arbeidskostnader, faste og variable kostnader inngår, samt arealtilskudd, er gjennomsnittlig grovfôrpris 2,75 kr per FEm, med en variasjon fra 1,40 til 4,50 kr per FEm mellom bruk. 90 % av brukene hadde en grovfôrpris lavere enn kraftfôrpris, og demonstrerer at mange melkeprodusenter har mulighet til å produsere et grovfôr med lavere kostnad enn kraftfôr. Et problem er at mange melkeprodusenter ikke vet hva grovfôret koster og hvilke poster som har størst betydning for kostnaden. For mange melkeprodusenter vil det være økonomisk lønnsomt å bytte ut én fôrenhet kraftfôr med én fôrenhet grovfôr. Økt grovfôrandel vil være viktig for å bedre det økonomiske resultatet. Grovfôr 2020 bekrefter dette.

Viktig å fokusere på grovfôropptaket

I styringsverktøyet Eana ku (tidligere TINE Bedriftsstyring) er det visning av besetningens grovfôropptak (Figur 4), uttrykt som MJ/ku/dag (se under fanen bedriftsstyring og styringspanel i Eana Ku).

En analyse viser betydelig variasjon mellom besetninger i (55 – 110 MJ). Sammen med kg kraftfôr per 100 kg melk, er dette to viktige målvariabler når en ønsker å sette mer fokus på grovfôret. Eksempel på dette er vist i Figur 5, fra en besetning som har satt stort fokus på økt utnyttelse av grovfôret, og viser hvordan grovfôropptaket og kraftfôrforbruket har endret seg de siste 12 månedene.

Økt utnyttelse av grasressursene

I et framtidsperspektiv er det viktig å utnytte jordbruksarealene våre for å sikre tilstrekkelig matproduksjon, tilpasset de naturgitte forholdene. Det er en viktig forutsetning for legitimiteten til norsk matproduksjon. Norsk melk- og storfekjøttproduksjon er bærekraftig forutsatt at produksjonene i hovedsak er basert på norske arealressurser, spesielt de som ikke er i konkurranse til direkte dyrking av menneskemat.
En økning i melkeavdråtten samtidig som det blir større besetninger, betyr at grasarealer i Norge blir byttet ut med mer importert kraftfôr. Risikoen er at grasarealer går ut av drift og gror igjen. Den risikoen blir nå ytterligere forsterket med en reduksjon i melkeproduksjonen.
Derfor er det helt avgjørende at vi framover klarer å ha fokus på økt utnyttelse av grasressursene. Min påstand er at om vi skal lykkes med å ta vare på våre grasarealer, må vi fokusere på følgende:
1) Reduksjon i melkeavdråtten på 500 kg per ku/år ved å redusere kraftfôrmengden.
 2) Bedre grovfôrkvalitet for økt grovfôropptak.
 3) Reduserte grovfôrkostnader. 

Mangler evne og vilje til å bruke kunnskapen

Jeg har arbeidet med forskning og utvikling innen norsk melkeproduksjon i over 30 år. Jeg har skrevet 100-talls fagartikler om fôring, grovfôr, fôrutnyttelse, klima og bærekraft, og holdt over 800 foredrag/fagmøter for norske melkeprodusenter. Jeg vet at vi ikke står overfor enkle løsninger, men min klare oppfatning og erfaring er at skal vi opprettholde utnyttelsen av våre fôrressurser så trengs betydelige holdningsendringer og vilje til å ta i bruk den kunnskapen vi besitter.
Samtidig må vi også være villige til å se på virkemiddelbruken. Med dagens digitale løsninger er det fult mulig å premiere de som har høy utnyttelse av grovfôr og nasjonale fôrressurser.
Min påstand er at vi ikke mangler kunnskap, men vi evner ikke, eller har vilje til å ta kunnskapen i bruk. Prosjekt Grovfôr 2020 er et godt eksempel på det. Mål og tiltak må være økonomisk drevet. Vi har så mye dokumentasjon på at alle har noe å hente på kostnadsoptimalisering. Redusert melkekvote vil gi lavere melkeinntekter. Derfor må vi sette fokus på produksjonsoptimalisering hvis vi skal opprettholde økonomien i melkeproduksjonen. Spørsmålet blir hva kan den enkelte melkeprodusent gjøre, og hva kan felleskapet gjøre for å kompensere for nedgangen i inntekter. Uansett vil vi ende opp i flere krevende tiltak som vil gi utfordringer for den enkelte melkeprodusent. Det vil også kreve mer samordnet rådgiving for å sikre helhetlig fokus og vurdering.

Fokusområder for redusert grovfôrkostnad

• Høye avlinger
• Gode agronomiske løsninger
  • Gjødsling
  • Plantevern
  • Kalking
  • Grøfting
  • Fornyingsløsninger
  • Høstestrategi (antall høstinger)
  • Transport av fôr og gjødsel
    • Avstand til leiejord
    • Mekanisering og høstelinje vs. kapasitet
    • Leiekjøring
    • Investeringer
    • Innkjøp av driftsmidler til rett tid