Klauvprosjektet har gitt resultater til nytte for alle! Digital dermatitt og klauvspalteflegmone er to alvorlige sjukdommer som gir store dyrevelferdsmessige og økonomiske utfordringer.
- Digital dermatitt er en smittsom bakteriell sykdom som øker i omfang i Norge. Sykdommen rammer dyrets klauver og gir smertefulle sår som kan gi halthet, nedsatt vekst og melkeproduksjon, og dårligere dyrevelferd.
- Klauvspalteflegmone er en lignende bakteriell klauvsykdom som gir halthet, feber og nedsatt fôrinntak.
Sjukdommene sprer seg ved kontakt og er mest utbredt i løsdriftsystem. Det så ut som Vestlandet Nord (Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane) hadde lavere forekomst enn mange andre deler av landet. Prosjektet “Digital dermatitt i Vestlandet Nord» ble derfor initiert med mål om å finne hva vi kan gjøre for å bremse spredninga av digital dermatitt i Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane. Prosjektet er et samarbeid mellom TINE, NORSØK og Animalia, med støtte fra fylkeskommunene i Møre og Romsdal og Vestland.
For å nå dette målet ønsket vi å sammenlikne forekomst av digital dermatitt i Vestlandet Nord med forekomst i landet for øvrig ved å bruke anonymisert data fra næringas registre. Vi har også intervjuet/sendt spørreundersøkelse til produsenter, klauvskjærere, veterinærer, rådgivere og livdyrformidlere for å forsøke å forstå årsak til at slike sykdommer sprer seg på tross av kunnskapen vi allerede har om dette.
Her kan du se opptak av gjennomgang av prosjektet og de viktigste funnene:
Her kan du se plansjene fra presentasjon av prosjektet og konklusjonene.
Rapporten Digital dermatitt i Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane (pdf)
Nyttig klauvinformasjon om bl.a klauvskjærere, nybygg og klauvhelse, sjukdom finner du hos Animalia.
De viktigste konklusjonene de prosjektet er:
- Det er behov for flere sertifiserte og godt kvalifiserte klauvskjærere for å tilfredsstille behovet for klauvskjæring i området.
- Det er behov for at det er klauvboks i fjøsene, for enkeltdyrsundersøkelse mellom de rutinemessige besøkene av klauvskjærer.
- Vestlandet Nord og spesielt Sogn og Fjordane har fortsatt langt færre DD-registreringer enn Trøndelag og Rogaland, også for besetninger over 40 årskyr, men antall påvisninger har vært stigende også her. Årsaken kan dels skyldes et større tall små besetninger med lavere klauvskjæringsfrekvens, dels mindre innkjøp av dyr generelt og fra risikoområder spesielt. For SF synes det som om produsentene er mer bevisste på å kjøpe dyr lokalt enn det produsentene i MR er.
- Det er høyere forekomst av DD i løsdriftsbesetninger/større besetninger. I besetninger med gode klauvskjæringsrutiner er det dessuten bedre mulighet for påvisning.
- Det er generelt behov for og ønske om mer kunnskap om DD blant mange bønder, veterinærer, klauvskjærere og rådgivere, som forebygging og tiltak ved påvisning.
- Det er behov for bedre støtte i forbindelse med at DD blir påvist i besetningene. Klauvskjærer gir bonden i de fleste tilfeller informasjon, men det trengs også oppfølging mellom klauvskjæringene for å få bukt med sjukdommen.
- Flere bønder peker på at de skulle ønske at veterinær var mer engasjert i oppfølging etter påvist DD. I kontrast til dette, viser spørreundersøkelsen at mange veterinærer føler at de har for lite kunnskap om klauvsjukdommer og at de sjelden blir involvert av bønder og klauvskjærere når DD blir påvist.
- Det er stort forbedringspotensial når det gjelder samhandling mellom klauvskjærer og veterinær ved oppfølging etter påvist DD, for å sette i verk tiltak raskest mulig.
- Mange produsenter føler at DD-tilfellene i sin besetning ikke gir alvorlige nok symptomer til å ta DD alvorlig.
- Livdyrhandel er et fellestrekk for besetninger der DD er påvist
- De fleste produsentene har ikke kunnskap om alvoret i en påvisning før etter at de har fått sjukdommen i fjøset.
- Det er stort behov for økt bevissthet om risiko for introduksjon av smittsomme klauvsjukdommer ved livdyrkjøp og annen kontakt med dyr fra andre besetninger.
- Altfor ofte kommer helseattest for sent til mottakerbesetningen, delvis på grunn av manglende bevissthet om viktigheten av attesten i flere ledd i kjeden og fordi livdyrhandelen «skjer så raskt».
- Det er behov for et bedre og mer enhetlig system for livdyrformidling, og det kan virke som om flere ledd i prosessen (selger, veterinær, livdyrformidler, rådgiver, kjøper) stoler på at «noen andre» tar ansvar for å vurdere om dyret er trygt å kjøpe.
- Dyrehelsa er generelt god i Norge, men det er behov for økt bevissthet rundt risiko for smitte forbundet med livdyrkjøp og annen trafikk i fjøset.