Skriv ut
Når det er mange millioner kroner på spill, setter det flere ting i bevegelse. Det er tydelig - og det ser vi på de siste dagers utspill fra tre professorer ved NHH som er betalt av Q-Meieriene og innlegget fra økonomene til Oslo Economics som er betalt av Tine.
Innlegget sto først i Nationen
Det handler selvfølgelig om prisutjevningsordningen, en ordning som allerede er så komplisert at de færreste egentlig forstår den fullt ut. Jeg må dessverre si at bidragene fra de innleide ekspertene ikke har hjulpet på akkurat det. Så la meg prøve å tolke dette på min måte ved å bruke det jeg vet, det jeg kan - og det jeg er opptatt av som melkeprodusent, medeier og styremedlem i Tine.
Først og fremst: Utgangspunktet, hensikten og formålet med prisutjevningsordningen er egentlig ikke komplisert i det hele tatt. Uansett hvor i Norge du produserer melk, hvilket meieri du leverer til - og hva melka blir brukt til, ja så får du samme literpris som alle andre. Dette er en nødvendighet for å tilrettelegge for landbruk over hele landet.
Tidlig på 2000-tallet ble det gjort betydelige endringer i ordningen. Det ble besluttet å innføre ekstra subsidier til Tines konkurrenter, fordi man ville forsterke meierikonkurransen. Dette virket, men har også fått noen (forhåpentligvis) utilsiktede konsekvenser som det er på høy tid å ta en real kikk på. Importen har økt kraftig i samme periode, og de konkurransepolitiske tiltakene, som det heter så fint, stimulerer til økt sentralisering. Dette svekker muligheten for å drive fornuftig i distriktene.
Det er meningsløst å gå tilbake og diskutere hvordan ting burde blitt gjort for 15 år siden, og jeg har forståelse for de grepene som den gangen ble tatt. Man kan langt på vei se på dette som et etableringstilskudd for å etablere konkurranse i det norske markedet. Men det kan da virkelig ikke være meningen forbrukere over hele landet skal fortsette i flere tiår å måtte betale et særtilskudd til en konkurrent som i flere sentrale markeder har større andeler enn Tine – og som har en bemidlet eier i Kavli.
Q-Meieriene bygger ett stort anlegg på Jæren – det melkerikeste området i landet. De har kort transport inn til meieri og kjører korteste vei til de største markedene i landet. Dette er vel og bra – men det er på ingen måte med på å bygge opp under det som i disse dager har vist seg som en absolutt nødvendighet; landbruk i hele landet. Etter mitt syn fortjener ikke en slik foretningsmodell ett særtilskudd. Resultatene har vel også vist at de ikke trenger det.
Når jeg først er i gang med å liste opp urimeligheter, så har jeg lyst til å nevne et par ting til: Professorene til Q trekker frem at Tine henter 95 prosent av melka i Norge og at det er et argument i seg selv for at konkurransen er skjev. Å hente melk i hele landet er ikke ett konkurransefortrinn. Det er markedsregulators oppgave for å sikre det politisk vedtatte ønsket om landbruk i hele landet. En modell som har vist seg å fungere utmerket – også i krisetider. En modell som stadig flere land ser til – med beundring.