Kong Harald forstod hvem vi var og hvor vi kom fra.
Han fikk oppleve et Norge som reiste seg etter okkupasjonen og utviklet seg til en moderne industrinasjon. Kongen heiet på utvikling og teknologiske fremskritt. Men han beholdt alltid blikket på menneskene og samfunnet rundt seg.
Kongen hadde en herlig latter som kunne varme opp en hel forsamling. Men han kunne også dele sorgen med oss når krisen inntraff. Det gjorde han under nyttårsorkanen i 1992, som ødela 60 000 bygninger på Nord-Vestlandet. Og det gjorde han 22. juli i 2011.
Slik ble han folkekongen. Ikke fordi han sto over oss, men fordi han så ofte sto sammen med oss.
Kongen hadde også en nærhet til norsk landbruk. Han tilbragte deler av oppveksten på Skaugum, med gårdsdriften som en del av omgivelsene. Det tror jeg ga ham en grunnleggende forståelse for betydningen av å ta vare på jorda og lokalsamfunnene som legger grunnlaget for det Norge vi kjenner. Han besøkte også våre meierianlegg ved en rekke anledninger. Alltid nysgjerrig. Alltid opptatt av menneskene han møtte.
Det forholdet kongen hadde til oss - og vi hadde til ham - kan ikke vedtas eller kreves. Det må bygges, møte for møte, gjennom et langt liv. Den jobben gjorde kong Harald. Helt til det siste.
I dag går mine tanker først og fremst til Dronning Sonja, Kongefamilien og alle som sto Kong Harald nær.
Takk for følget, Deres Majestet.
Og takk for at du var der for oss når vi trengte det.
Rolf Øyvind Thune, styreleder i TINE SA.