Hopp til innholdet

Takker av etter 30 års kamp for storfehelsa

– De gode ideene kommer når jeg er ute i naturen, på fjellet. Da slapper jeg av, tankene kommer fra djupet. En filosofisk betraktning fra mannen som i 30 år har stått i fronten for å bedre helsa til norsk storfe.

Fagspesialist Olav Østerås, han blir 70 år i september, mener det er på tide å takke av i TINE, og bli heltids pensjonist, og selv bestemme når det passer med nye fjellturer, eller være sammen med ett eller flere av de sju barnebarna.

Vil utfordre makta med kraftige synspunkter
Men å bli pensjonist, betyr ikke at han frivillig akter å sette glidelås på snakketøyet. For Olav Østerås er en mann med klare, for ikke å si skarpe, meninger om mye og mangt, både i og utenfor eget fagfelt som veterinær. Med et utilslørt smil om munnen «truer» han med å skrive noen saftige kronikker der politikere og andre maktpersoner blir konfrontert med tanker og beslutninger. Først i løypa ligger et mulig oppgjør med dobbeltmoralen rundt avviklingen av norsk pelsdyroppdrett.


Liten forståelse for viktigheten av forebyggende helsearbeid
Olav Østerås er utdannet veterinær, og kjørte praksis ulike steder i landet, samt jobbet ved mastittlaboratorier i Harstad og Oslo, før han i 1987 mottok sin første lønnslipp i TINE, med den flotte tittelen veterinærkonsulent. Som eneste veterinæren i TINE skulle han hovedsakelig jobbe med jurhelse. Her ventet mange uløste oppgaver.
–Noe av det første jeg grep fatt i var den organisert jurhelsekontrollen som startet i 1982. Etter hvert fikk vi på plass ulike styringssystemer og verktøy blant annet helseutskrifter og fjøslogg sammen med Geno. Men det gikk lang tid før helse i bredt omfang ble en del av virksomheten i TINE, minnes Østerås. Det var en kamp om ressursene og liten forståelse for hvor viktig forebyggende helsearbeidet var.

Alt henger sammen med alt
Hva var status for storfehelsa i 1987 da Olav Østerås gikk inn TINE-døra? Lave celletall, de alvorligste, smittsomme sjukdommer var stort sett utryddet, men forekomstene av produksjonssykdommer som mastitt og ketose var veldig høye.
I negativ forstand var vi på verdenstoppen. De fleste andre dyreslag hadde en helsetjeneste. Vi måtte få noe tilsvarende også på storfe. Helsetjenesten startet som et prøveprosjekt først på 90-tallet, minnes Østerås som regnes som en av grunnleggerne av Helsetjenesten for storfe.
Meningen var at den skulle vare i tre-fire år, deretter evalueres. Men den kom for å bli.
Målet var å lage et program for forebyggende helsearbeid.
Vi måtte sette helse inn i en større sammenheng. Vi forsto at alt henger sammen med alt. Sykdommer påvirker hverandre, så som melkefeber, ketose, mastitt, kalvsjukdommer og reproduksjon.

Olav Østerås med med flere kyr

Antibiotikarevolusjonen i 1994
I mange år sleit laksenæringa med et enormt forbruk av antibiotika, noe som resulterte i store medieoppslag. Noe måtte gjøres. Vaksiner ble utviklet og forebyggende helsearbeid ga resultater. Forbruket av antibiotika i lakseoppdrettet ble redusert til under ett tonn pr år i løpet av et par-tre år!
–Men i husdyrnæringa var forbruket på 9 tonn. Tida var overmoden for å gjøre noe, og det ble satt i gang en stor kampanje for å redusere bruken av antibiotika. Vi i Helsetjenesten laget i 1994 et program for behandling av mastitt med mindre bruk av antibiotika. Vi fikk god drahjelp av en voldsom holdningsendring i samfunnet.  I tillegg utviklet Geno et avlsprogram for å redusere mastitt. Alt dro i samme retning.
I dag kjenner vi fasiten. Norge er i verdenstoppen i lavt forbruk av antibiotika på husdyrsiden.

Kvitte seg med kronikerne
Når Olav Østerås i dette intervjuet oppsummerer sitt faglige «testamente», må han dvele ved antibiotika og resistensproblematikken. For selv om dette er et gedigent, verdensomspennende problem, finnes det lyspunkter.
Staphylococcus aureus (gule stafylokokker) er den vanligste årsaken til mastitt. På 90-tallet var mellom 16 og 17 prosent av disse bakteriene resistente for penicillin her i landet. I dag er tallet nede på 3 til 4 prosent.

–Det er ikke bare redusert bruk av antibiotika som er årsaken til denne utviklingen. Det handler også om å utrangere kronikerne i ei besetning, kyr som aldri blir friske uansett behandling. Du må ha et godt styringsredskap på individnivå. Riktig tiltak på riktig ku. Husdyrkontrollen er ekstremt sentralt i arbeidet med å få styring på helsa i buskapen. Den er et unikt verktøy. Norge er det eneste landet der all informasjon er samlet på ett brett.

 

Kampen mot ketose
På 1980-tallet var ketose et stort helseproblem hos storfe, med en topp i 1985. Den gangen foregikk melkeproduksjonen nesten bare i båsfjøs, der dyra mange steder ble stengt borte fra fôret i lange perioder av døgnet.
Et nytt fôrvurderingssystem ble utviklet og tatt i bruk, med Harald Volden og Odd Magne Harstad i spissen. Siden 1985 har kurven pekt nedover, og vi er nå nede på et felles nordisk nivå.
Vi fokuserte på fôring samtidig med at løsdriftsfjøsene bredte om seg. Men det viktigste var å erkjenne problemene. Skal du få gjort endringer må du erkjenne status slik den virkelig er. Rådgivere og veterinærer trenger tilgang på riktig data for å kunne drive effektiv rådgiving. Men det handler også om holdningsendring og bevisstgjøring hos melkeprodusentene.

Pålagt å ta jordprøver
I likhet med ketose var også melkefeber et utbredt helseproblem på 90-tallet.
– Vi vet at fôring i sinperioden, spesielt knyttet til mineralbalansen i fôret, påvirker utbredelsen av melkefeber.  Analyser av jordsmonnet viste høye verdier av kalium, som i neste omgang også ga høye verdier i fôret. Høye verdier av kalium i fôret til dyr som skal kalve utgjør en stor risikofaktor for melkefeber.
Som ledd i å sikre riktig gjødsling ble produsentene pålagt å ta jordprøver av miljøhensyn. Som et resultat av dette så vi også at forekomsten av melkefeber har gått ned. Feite kyr var også et problem for flere sjukdommer, derfor er det etablert systemer for holdvurdering. Her er det fortsatt mange forbedringspunkter.

Vedstår seg farskapet på Dyrevelferdsindikatoren
Olav Østerås har i mange år vært en sentral aktør i IDF (International Dairy Federation) og har mottatt hederspriser for sitt internasjonale engasjement for dyrehelsa i komiteen for dyrehelse og dyrevelferd. Hva var vel mer naturlig enn at han også fikk ansvaret med å lage TINEs Dyrevelferdsindikator, som ble innførte i 2019, et farskap han mer enn gjerne vedkjenner seg. Erfaringene så langt er gode.
–Vi ser en formidabel framgang på parametrene i indikatoren, i alle typer besetninger. Indikatoren gir mye informasjon til produsentene, rådgiverne og veterinærene i arbeidet med å forbedre dyrevelferden, som alltid kan blir bedre, understreker Østerås, som er snar med å legge til at det hele tida jobbes med å gjøre indikatoren enda bedre. Det er et kontinuerlig arbeid. Her er det viktig at en ikke opptrer som verdensmester, men har systemer for kontinuerlig forbedring og dokumentasjon.
Av forbedringer trekker han fram avhorning til rett tid, samt regelmessig og profesjonelt klauvstell. På verdensbasis er klauvsjukdommer og halthet det største helseproblemet på storfe.
 

Olav Østerås med rød ku



Kalvestellet må bli bedre
Her til lands er det bred enighet om at kalvehelsa ikke er bra nok. Østerås er tydelig på at dette er et område som må prioriteres. I stikkordsform handler det om management, nok råmelk og tiltak som hindrer smitte. Det siste momentet er utfordrende i en løsdriftsbesetning med kanskje 100 dyr. Løsdrift gir økt risiko for kontinuerlig oppblomstring av smitte, noe som krever bedre beskyttelse av kalvene, kombinert med nok tilgang på råmelk tidlig nok.

 

Jobbe tverrfaglig
I en fireårsperiode fra 2007 til 2011 hadde han et professorat ved Veterinærhøyskolen der han underviste i forebyggende helsearbeid og helsestyring. Østerås er en av dem som har produsert flest doktorgradsstipendiater innen veterinærmedisin i Norge og publisert over 100 internasjonalt vitenskapelige artikler.

 –Hvis du skal oppsummere tida i TINE, hva er du mest fornøyd med?

Han må for en gangs skyld ta en kort tenkepause.
–Ja, det var et vanskelig spørsmål. Jeg er godt fornøyd med at vi har fått til et oppegående, forebyggende helsearbeid med verktøy som er lettvint og rasjonelt å bruke gjennom Kukontrollen. TINE har sett at veterinærkompetanse er viktig når en skal jobbe med helse og kvalitet i alle ledd. TINE har i dag flere meget dyktige veterinærer som kan se hele helsesida i sammenheng med de andre fagområdene innen rådgiving, altså jobbe tverrfaglig. Tverrfagligheten i TINE er svært viktig og svært givende, og kan gjerne styrkes enda mer. Denne tverrfagligheten er unik for TINE som meieriselskap i verden, og noe som gjør det svært interessant å ha TINE som arbeidsplass.