Utvalget konstaterer at bønder er selvstendig næringsdrivende. Ja takk, det vet vi. Både på søndag morgen når fjøsstellet venter og fredag kveld når regningene skal betales i nettbanken.
Utvalget peker på at det er stor inntektsspredning og at mange bønder har stor inntekt utenom jordbruket. Det er heller ikke noe nytt. En jordbruksbedrift henter inntekt fra mange kilder. Slik har det alltid vært. Litt fra skogen, litt fra leiekjøring og litt fra lønnsarbeid. Så må en huske at arbeidet på gården og inntektene også skal fordeles på mange, både ektefeller, kårfolk og ungdommer. Når utvalget peker på at timelønnen sannsynligvis er lavere for arbeid i jordbruket enn annet arbeid, så kjenner vi oss igjen i dette. Stadig flere gir uttrykk for at jordbruket går fra å være hovednæring til attåtnæring. Dette er alvorlig, da det reduserer jordbrukets betydning i bondens hverdag.
Så foreslår også utvalget flere endringer. De vil at en skal bruke betegnelsen driftsresultat i stedet for vederlag til arbeid og egenkapital. De vil videre at nivåsammenligning skal skje med en hybridmodell hvor en ser på regnskapstall for de effektive brukene. Det kan godt hende forslagene er faglig sett riktige, men vi må ikke bli så opptatt av teknikaliteter at vi mister av syne det som er viktig:
Vi vet at inntekta i melkeproduksjon er for lav.
Vi vet det fordi det slutter mange flere melkeprodusenter enn det kommer nye til. Melkeproduksjon er hjørnesteinen i et bærekraftig distriktsjordbruk. Melkeproduksjon er den klart mest effektive måten å foredle norske grasressurser til trygg og sunn menneskemat. Nå forvitrer denne hjørnesteinen. Jeg er enig med Grytten når han understreker at det må til ei målretta utforming av jordbruksvirkemidlene. Det er det vi bør bruke tid på.
Melkeprodusenten kan ikke som andre tilpasse seg med stadig større andel jobb utenom bruket. Kuene krever at noen er der, morgen, kveld og midt på dagen. Hver dag, hele året.
Jeg frykter debatten om et bærekraftig jordbruk i hele landet skal drukne i en diskusjon om teknikaliteter og egenkapital. Fortsatt er de fleste melkebruka båsfjøs. Det er et stort investeringsbehov. Kostandene stiger og volumet presses av import.
Jordbruksforhandlinger og inntektssammenligninger er viktige og vi skal selvsagt følge debatten om Grytten-utredningen nøye. Men for meg er den viktige diskusjonen hvordan vi skal sikre inntekt og inntektsoppbygging som gjør at flere vil fortsette og færre vil slutte. Vi er selvstendig næringsdrivende som tar selvstendige valg under tøffe rammebetingelser. Vi trenger tydelige og forpliktende løfter om økt inntekt, ikke endeløse diskusjoner om hva som er riktig målemetode. Og ikke minst trenger vi raskt faktisk endring til det bedre.
Marit Haugen, styreleder og melkeprodusent i Beitstad