Debatten rundt matproduksjon og bærekraft er preget av mange og sterke meninger. Ordskiftet rundt temaet genererer så mye støy at det kan være krevende for folk å skulle skille mellom påstander uten rot i anerkjent forskning og det som er faglige betraktninger. En annen utfordring er at eksemplene og statistikken det vises til i mange sammenhenger, i liten grad reflekterer de naturgitte forutsetningene for matproduksjon i hvert enkelt land – og Norge. Derfor baserer denne artikkelen seg på norske forskere som kan agronomi og husdyrhold – og kjenner de naturgitte forutsetningene for matproduksjon her i landet.
Vi har stilt forskerne tre spørsmål, som de får anledning til å gi bredt anlagte svar på:
- Hva mener du reelt sett er den største bærekraftsutfordringen for norsk matproduksjon?
- Hva vil være de viktigste tiltakene for å utvikle en enda mer bærekraftig matproduksjon i Norge?
- Hvis du skal komme med din spådom, hvor befinner norsk animalsk matproduksjon seg i 2050 sett i lys av utviklingen på bærekraftsområdet, helsedebatten, forskning på laboratorieprodusert kjøtt - og plantebaserte trender?
De som svarer på spørsmålene er:
Birger Svihus, professor ved Fakultet for biovitenskap og Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap ved NMBU. Svihus forsker og underviser innen ernæring hos både mennesker og husdyr. I tillegg til en stor mengde vitenskapelige og populærvitenskapelige artikler, har han også gitt ut tre bøker innen ernæring og kosthold. Svihus er spesielt opptatt av karbohydratenes rolle i ernæringen til mennesker og dyr.
Laila Aass, Dr. Scient og forsker ved NMBU, som har jobbet mye med forskning på både avl og kjøttkvalitet samt potensial for reduksjon av klimagasser fra drøvtyggere gjennom husdyravl – og utvikling av gårdsmodeller for klimagassutslipp.
Harald Volden, professor ved Fakultet for biovitenskap og Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap ved NMBU samt leder av strategi- og innovasjonsarbeidet i Mimiro. Volden er regnet som kanskje Norges ledende forsker på fôr og fôrkvalitet – herunder også klima- og bærekraftaspekter knyttet til dette.
Birger Svihus: -Lavere klimagassutslipp er hovedutfordringen
-Hva mener du reelt sett er den største bærekraftsutfordringen for norsk matproduksjon?
-Bærekraft har etter hvert blitt et svært vidt og utvannet begrep, og er dermed vanskelig å svare ut med mindre man koker det hele ned til noe mer håndgripelig. Siden det først og fremst er klimagasser som er hovedutfordringen i matproduksjonssystemet, vil jeg fokusere på dette. Men det er jo brenning av fossilt karbon som er kjernen av problemet. Det grønne kortere kretsløpet som planter og husdyr representerer har med andre ord feilaktig blitt tillagt for stor vekt. I tillegg er det viktig å være klar over at maten er en essensiell del av livet. Man kan velge å droppe feriereisen til Lanzarote, men man kan ikke la være å spise. Likevel bør vi alltid tilstrebe å bli mer klimavennlige, også i matproduksjonen. Et lavere klimagassutslipp er derfor hovedutfordringen i norsk matproduksjon, svarer Svihus.
-Vi vil ikke ha vassgraut
-Hva vil være de viktigste tiltakene for å utvikle en enda mer bærekraftig matproduksjon i Norge?
-Siden husdyrproduksjonen står for mesteparten av klimagassutslippene, er det her tiltak vil ha mest effekt. Det mest effektive vil uten tvil være å sikre at så mye som mulig av plantene som produseres kan spises direkte av oss mennesker og ikke blir til husdyrfôr. Vi mennesker ville kunnet leve godt på kraftfôr, og mange tenker derfor at det viktigste tiltaket rett og slett bare er å la være å bruke kraftfôr. Men her glemmer man at kraftfôret alt overveiende består av ingredienser som vi mennesker ikke vil spise. Ikke fordi vi ikke kunne levd godt på det, men simpelthen fordi vi forbrukere ikke synes de smaker godt nok. Alle som har smakt vassgraut skjønner hvorfor bygget nå kun brukes til kraftfôr, sier Svihus.
Han peker på at det er forbrukeren - og ikke bonden som har bestemt at mye av maten nå må foredles gjennom husdyrene.
-Men det er landbrukets ansvar å sørge for at fôret utnyttes så effektivt som mulig. Med andre ord må vi fortsette det arbeidet vi har gjort de siste 100 år. Vi må gjennom forskning og innovasjon fortsette det avls- og ernæringsarbeidet som har gjort at våre husdyr er mer effektive enn noensinne til å omsette fôr til mat. Dette gjelder også planteproduksjonen. Avl for bedre plantesorter (inkludert ved bruk av genmodifiseringsmetoder) og en mer presis næringsstofftilførsel vil ikke bare gi større avlinger med lavere utslipp, men vil også sikre høy matproduksjon på det lille vi har av dyrkamark. Imidlertid bruker vi ikke kraftfôret optimalt i dag. Halvparten av kraftfôret brukes i dag til drøvtyggere, samtidig som gode beiteområder gror igjen. En mer grovfôrbasert matproduksjon på storfe og småfe, og der kraftfôret heller ble brukt på svin og fjørfe ville nok kunnet øke bærekraften av norsk matproduksjon betydelig.
-God smak er husdyrprodusentenes viktigste trumfkort.
-Hvis du skal komme med din spådom, hvor befinner norsk animalsk matproduksjon seg i 2050 sett i lys av utviklingen på bærekraftsområdet, helsedebatten, forskning på laboratorieprodusert kjøtt - og plantebaserte trender?
-Dette handler først og fremst om hvor mye konsumet av husdyrprodukter vil gå ned. Men om vi forutsetter at det er forbrukerne selv som frivillig skal ta valget og vi samtidig forutsetter at de globale politiske og naturgitte forutsetningene ikke vil forandre seg radikalt, tror jeg det kun vil bli moderate endringer, svarer Svihus.
Han peker på at den viktigste grunnen til dette er at det er svært vanskelig å endre en matkultur, spesielt når endringen skal gå i retning av en mindre smakfull diett.
-God smak er husdyrprodusentenes viktigste trumfkort. I tillegg vil synet på husdyrprodukter og helse gradvis endres etter hvert som nyanser om helseeffekter av fett versus karbohydrater blir etablert, og husdyrproduktenes viktige rolle som kilde til viktige næringsstoffer kommer mer frem i lyset. Samtidig vil det nok etter hvert bli klart at å produsere laboratoriebasert kjøtt ikke er så bærekraftig, og at husdyrene faktisk har en viktig rolle i det sirkulære matproduksjonssystemet. I tillegg har jeg såpass stor tro på våre politikere at når det blir klart hvilken dramatisk ødeleggende effekt en omlegging til mer plantebasert kosthold vil ha for norsk matproduksjon, kulturlandskap og distrikter, vil det i seg selv bidra til at endringene vil bli små. Om jeg skal tippe, tror jeg kjøttforbruket vil synke maks 10 prosent. Men om landbruket ikke lykkes i å formidle nyanser om norsk matproduksjon, kan vi risikere at vi får styrende politikere som vil tvinge frem radikale endringer. Da tror jeg all husdyrproduksjon vil kunne bli dramatisk redusert, i hvert fall midlertidig, og vil bli erstattet først og fremst av importerte vegetabilske matvarer, avrunder Svihus.
Laila Aass: -Største utfordringen er ubrukte jordbruksarealer
-Hva mener du reelt sett er den største bærekraftsutfordringen for norsk matproduksjon?
-«Matproduksjon» omfatter også all matplanteproduksjon, så jeg velger å fokusere husdyrproduksjonene i mitt svar på dette. Den overordnede bærekraftsutfordringen reelt sett per nå er etter mitt syn ikke klimagassene fra husdyra, men at en betydelig andel av våre egne jordbruksarealer ikke benyttes til matproduksjon, men går ut av drift, gror igjen eller omdisponeres, sier Aass.
Hun peker på at sammen med den store importen av animalske matvarer (kjøtt, meierivarer) er dette kritisk med tanke på Norges matsikkerhet framover.
-Ifølge en gjennomgang fra NIBIO har nesten 1,5 millioner dekar av kartlagt jordbruksareal gått ut av drift, hvorav 850 000 dekar er maskinelt høstbart areal, og det resterende innmarksbeite. I tillegg brukes stadig mindre av fôrressursene i utmark. Årsakene til denne utviklingen er flere. I praksis har det resultert i økt forbruk av kraftfôr i husdyrproduksjonene, og redusert utnyttelse av eget arealgrunnlag. Både husdyravl og teknologisk utvikling har dratt i samme retning. Til tross for et betydelig fokus på funksjonelle egenskaper som helse og fruktbarhet, har avlen for økt effektivitet over lang tid bidratt til stadig høyere produksjon per dyr, enten vi snakker om melkeytelse per ku eller antall grisunger per purke. Dette bidrar også til at husdyrene våre stiller stadig større krav til fôring, stell og miljø.
-Hva vil være de viktigste tiltakene for å utvikle en enda mer bærekraftig matproduksjon i Norge?
-FNs definisjon på bærekraftig matproduksjon er: “…a food system that delivers food security and nutrition for all in such a way that the economic, social and environmental bases to generate food security and nutrition for future generations are not compromised”. Matsikkerhet og god ernæring er altså sterkt fokusert. Vi vil nokså sikkert møte store globale utfordringer knyttet til befolkningsvekst, økt behov for mat og klimaendringenes negative effekter på matproduksjonen, sier Aass.
Derfor mener hun at Ivaretakelse av matsikkerhet og tilstrekkelig ernæring for befolkningen i Norge framover, tilsier at vi i størst mulig grad må basere vår matproduksjon på egne arealressurser.
-I praksis vil jo et viktig tiltak da være at nedgangen i bruk av norsk jordbruksjord må reverseres, og at grovfôrarealene våre må utnyttes bedre. Dette betyr at drøvtyggerne fortsatt må ha en sentral plass i norsk matproduksjon framover. Dette er ikke til hinder for en betydelig økt norsk produksjon av matplanter. Økt bruk av beiteressursene våre vil også være positivt for andre bærekraftsmål, som biologisk mangfold, økosystemtjenester og bosetting i rurale områder. Et annet viktig område for tiltak er klimatilpasning. Utvikling av nye og mer robuste plantearter som tåler et våtere og varmere klima blir viktig. Klimatilpasning av husdyrene våre er overraskende nok ikke et tema. Det bør det bli. Min bekymring er at nåværende avlsarbeid ikke i tilstrekkelig grad vektlegger egenskaper som fremmer robusthet og motstandsdyktighet mot endrede miljøbetingelser, som høyere temperatur, økt sykdomspress og redusert fôrkvalitet. Vi må erkjenne at produksjonsmiljøet vi i framtida kan tilby husdyra våre kan bli betraktelig tøffere enn nå. Det er derfor nødvendig med en grundig gjennomgang av nåværende avlsmål og -strategier for å vurdere om disse er representative for å sikre animalsk matproduksjon framover med de utfordringene vi står overfor.
Er optimist
-Hvis du skal komme med din spådom, hvor befinner norsk animalsk matproduksjon seg i 2050 sett i lys av utviklingen på bærekraftsområdet, helsedebatten, forskning på laboratorieprodusert kjøtt - og plantebaserte trender?
-Jeg velger å være optimistisk på vegne av husdyrene våre og deres plass i norsk matproduksjon i 2050. Det er vanskelig å spå politiske føringer og hendelser, men lettere å forutsi de naturgitte effektene av et stadig varmere klima. Det er grunnlag for realistisk pessimisme når det gjelder den globale matproduksjonen og mulighetene for å erstatte våre husdyrprodukter med importerte planteproteiner, og generelt basere oss på import av mat. Under forutsetning av at vi fortsatt kan produsere mat i Norge i 2050, tror jeg derfor ut fra det jeg har svart før, at storfe, sau og geit vil få størst betydning for animalsk matforsyning. Dette fordi de er best tilpasset å utnytte våre naturgitte arealressurser. Kraftfôrforbruket til husdyr er redusert i 2050. Det er sannsynlig at vi må omstille oss til et kosthold med mer norsk korn, og mindre importert hvete. Dagens trender og fokus rundt helse og plantebaserte dietter, inkludert lab-kjøtt, er problemstillinger forbeholdt de rike landene på kloden. Jeg tror lab-kjøtt o.l. vil vise seg å ikke tilfredsstille krav til en bærekraftig matproduksjon. Fokuset vil bety lite dersom de samme velstående regionene opplever mangel på viktige matvarer, noe jeg mener er sannsynlig at vil skje. Jeg tror betydningen av bruk av jord for å produsere mat vil trumfe nåværende trender i god tid før 2050, sier Aass.
Harald Volden: -Bærekraft er mer enn klima
-Hva mener du reelt sett er den største bærekraftsutfordringen for norsk matproduksjon?
-Vi har ofte en tendens til å sette likhetstegn mellom bærekraft og klima. Bærekraft er mye mer enn klima - og det må også gjenspeile diskusjonen, svarer Volden.
Han peker på at samfunnsoppdraget til landbruket er å produsere mat til befolkningen.
-Dette må gjøres innenfor definisjonen av bærekraft som omhandler ressursutnyttelse, arbeidskraft, sosial likhet, samt klima og miljø. I et langsiktig perspektiv hvor naturressursene er utsatt for et enormt press, og samtidig en økende befolking er for meg det å kunne utnytte og forvalte våre nasjonale ressurser. Det er helt avgjørende å se den nasjonale matproduksjonen i et globalt perspektiv. Derfor må vi utnytte hele jordbruksarealet, også beiteressursene til matproduksjon.
Volden mener intensiteten i produksjonen må tilpasses for å sikre en minst mulig miljøbelastning både for den nasjonale produksjonen og det vi importerer som råvarer for nasjonal produksjon.
-Utfordringen i dag er en økende grad av frikobling mellom ressursgrunnlag og produksjon. Det er mulig det fører til en lavere klimabelastning, men gir negativ effekt på de andre elementene som inngår i bærekraftsbegrepet. Derfor er økt bruk av ressurser/fôr som kunne vært benyttet som direkte menneskeføde et stort dilemma. Skal vi løse fremtidens matsikkerhet må det i større grad utvikles systemer hvor drøvtyggerne i størst mulig grad utnytter grovfôr og biprodukter.
-Hva vil være de viktigste tiltakene for å utvikle en enda mer bærekraftig matproduksjon i Norge?
-Det er å tilpasse produksjonen til jordbruksarealet og hva som kan dyrkes hvor ut fra et klimatisk og topografisk perspektiv. Drøvtyggeren er helt avgjørende for norsk matproduksjon, og enda bedre utnyttelse av grovfôrressursene vil være avgjørende. Samtidig er det viktig at de arealene som kan benyttes til å dyrke menneskemat utnyttes til dette. Det innebærer fokus på mathvete og proteinvekster. Samtidig er det viktig at det kornet eller proteinet som ikke kan benyttes som menneskeføde, blir prioritert til enmaga dyr som er avhengig av dette som eneste fôr. Kunnskapen rundt effekten av ulike produksjonssytemer er god, men det krever politisk vilje til å implementere de mest bærekraftige systemene.
Volden mener også at forskning og innovasjon blir viktig i fremtiden.
-Utvikling av nye fôrløsninger og en forbedret genetikk hos dyra er viktig for høy fôreffektivitet og redusert miljøbelastning. Samtidig er det viktig å være åpen for behovet for et endret kosthold uten at man må ty til ytterlighetene.
-Animalsk vil fortsatt være en viktig del av kostholdet
-Hvis du skal komme med din spådom, hvor befinner norsk animalsk matproduksjon seg i 2050 sett i lys av utviklingen på bærekraftsområdet, helsedebatten, forskning på laboratorieprodusert kjøtt - og plantebaserte trender?
-Animalske matvarer vil fortsatt være en viktig del av kostholdet. Både ut fra et ernæringsmessig og bærekraftsmessig perspektiv. Samtidig må vi være åpne for å endre dagens produksjonsysstemer slik at de i større grad tilpasses produksjonsgrunnlaget. Hvis FAO (FNs matorganisasjon) sine spådommer om befolkningsvekst fortsetter så blir vi avhengig å utnytte alle de ressursene vi har. Vi vil utvikle løsninger for å redusere utslippet av metan fra drøvtyggerne og derfor blir grovfôrbaserte produksjonssystemer helt avgjørende for å kunne dekke det fremtidige matbehovet. Ny kunnskap omkring effekten av animalske produkter på helse vil bli avgjørende for utviklingen av den animalske produksjonen, avrunder Volden.