Han var en dyktig bonde og fremragende organisasjonsmann. Han var en forretningsorientert og god leder. Men det var hans verdigrunnlag og personlige egenskaper som gjorde at han spilte en helt avgjørende rolle i utviklingen av meierisamvirket, fra mange enkeltmeierier, via mange mellomtrinn til ett meierisamvirke for hele Norge; Tine.
Det store arbeidet, som trengtes for å få det til, er det få som kjenner Josteins innsats i. Antall reiste km, lange telefonsamtaler, møter og forhandlinger både tidlig morgen og sen natt, er utallige. Han sparte seg aldri og var en relasjonsbygger, som fikk stor tillit over hele landet uavhengig av folks ståsted. Jostein hadde alltid målet klart for øyet, men veien dit kunne være svingete, humpete og nesten nær stupet. Han hadde handlekraft, men også tålmodighet. Han kunne lytte og se en sak fra flere sider og analyserte grundig for å finne løsninger. For han ville ha med seg alle. Kompromisser, var for ham seire for å få til samlende løsninger som skulle tjene alle norske melkebønder uansett om de var i sør eller nord, øst eller vest.
Det hadde ikke blitt ett Tine og det hadde ikke gått så godt med Tine uten Jostein.
For dette arbeidet, ble han i 2007 tildelt John Sundbys ærespris, som deles ut til den person som har utført det mest fortjenestefulle arbeidet i de senere år innen meieribruket eller i jordbruket for øvrig.
Jostein var styreleder i Tine fra 1999 – 2006, en avgjørende tid for å etablere konkurranse i meierimarkedet. Politiske og juridiske utfordringer, så vel som Tine-Ica saken er stikkord. Det krevde tunge avveininger, kompromisser og offer som tynget Jostein. Men som alltid var det Tines beste han hadde som ledestjerne og som bar ham gjennom utfordringene.
Gården på Frøyland var attraktiv for flere formål enn jordbruk. Det kunne gitt kortvarig gevinst, men bonden Jostein sto gang etter gang fast på at jordbruksformålet var den varige verdien. Han ble ved dette en bauta for bondestanden i jordvernsaken.
De av oss som har hatt Jostein som leder har fått oppleve hans evne til å lytte og diskutere nye ideer, krevende saker og få merke hvordan han ble engasjert og inspirert. Han som leder, var en utviklingspartner, som både kunne gi rettledning, men også være en solid støtte når det trengtes.
I alt hans engasjement for meierisamvirke, var det aldri tvil om hva som betydde aller mest for Jostein, det var Ragnhild, ungene og etter hvert svigerbarn og barnebarn. Han gledet seg alltid til å komme hjem til dere. Vi kan bare ane sorgen dere bærer nå.
Tine og alle vi som har fått kjenne og arbeide sammen Jostein har så mye å takke ham for! Tusen takk! Vi lyser fred over Josteins minne!
Marit Haugen, Hanne Refsholt, Gunnar Hovland og alle venner i TINE